Støtt mitt prosjekt The White Room med en donasjon via Vipps.
Hei alle sammen!
Jeg har et stort ønske og videreutvikle mitt prosjekt «The White Room», som jeg virkelig brenner for. Men jeg trenger din hjelp for å kunne realisere det. Hvis du ønsker å støtte meg, kan du enkelt gjøre dette ved å sende en donasjon via Vipps til 94200619 (merk melding med TWR).
Ditt bidrag, om det er 10, 25, 50, 100 kr eller mer, vil det være til stor hjelp og en motivasjon for meg. På forhånd, tusen takk for støtten!
Vennlig hilsen Ken Roger Olberg.
Copyright Helene Schmitz
Andre påskedag: 21. april 2025
Noen ganger kan et fotografi se ut som en tegning eller et maleri. Vi kan bli fasinert av det visuelle, uten å kanskje egentlig ha forstått hva det dreier seg om. Dette fotografiet fra Helene Schmitz er et slikt bilde. Første gang jeg fikk oppleve dette, ble jeg fullstendig bergtatt. Et ord som vi i fjellandet Norge er glad i å ta i bruk. Jeg syntes det lignet mer på en kulltegning, fremfor et fotografi. Jeg begynte også å undre meg over hva i all verden dette var. Og da har selvfølgelig fotografen oppnådd akkurat det hun ønsker, nemlig min oppmerksomhet.
Nysgjerrig som jeg er, så måtte jeg selvsagt finne ut mer om Schmitz prosjekt. Et prosjekt som hun har kalt «Kudzu Project». Det handler om noe så tilsynelatende harmløst som en plante, som opprinnelig er i fra Asia, og som ble introdusert som en pryd -og nytteplante en gang på 1800-tallet for landet USA. Planten har etter hvert spredd seg ukontrollert og blitt en trussel mot den lokale fauna og miljø. Kanskje ikke så dramatisk og farlig som i HBO sin serie «The last of Us», hvor jorden er overtatt av zombiesopp. Men likevel tar planten overhånd, og for den lokale fauna kunne det nok like gjerne vært en «Zombie». Eller hva tenker dere?
Jeg mener at vi mennesker er jordens salt. Vi er jordens oppdagere, forvaltere, og vi er jordens ødeleggere. Vi er i stand til å gjøre nettopp alt dette. Har du tenkt over det? Vi klarer å ødelegge våre egne omgivelser med noe så banalt som en enkel hageplante. Mye kommer av uvitenhet. Man handler i god tro hos vår lokale gartner eller hos en blomsterforretning. Vi tar med oss hjem en flott plante, busk eller et tre, som vi så gjerne vil plante i vår hage. Å skape skjønnhet for oss selv og i våre omgivelser, uten å tenke over at denne planten kan spre seg videre fra hagen. Planter vil det gjerne slik. Alt liv på jorden har ett mål. Å overleve. De skal overleve, koste hva det koste vil. Og de bryr seg verken om eiendomsgrenser eller hvilken hage som tilhører hvem. Planter sprer seg og vokser akkurat der de ønsker.
Og det er nettopp det som gjør fotografer som Helene Schmitz så viktig. Prosjekter som dette, gjør oss mer oppmerksomme. Vi blir minnet om å reflektere over denne type miljøproblemer, som vi vanligvis ikke tenker så mye over. Mennesker er vanedyr og vi legger ikke så mye merke til når nye miljøproblemer oppstår. Man blir ofte å se på miljøproblemer som en bagatell. Noe jeg mistenker de fleste også gjør med noe så vakkert og «harmløst» som en hageplante. Så, hva synes dere om bilde? Klarer man å forestille seg noe mer enn bare planter?
Se mer av Helene Schmitz sine arbeider og prosjekter her:
Copyright Lee Miller
Første påskedag: 20. april 2025
Plutselig var 1. påskedag her. Tiden og fremtiden kommer altfor fort. For meg er påsken en tid for selvransakelse og refleksjon. Og en tid for å legge videre planer for fremtiden. Det å legge planer for fremtiden er luksus, som ikke alle har mulighet til. De fleste folk i Norge har frihet til å legge planer for fremtiden. Det er ikke alle menneskene i verden i dag som kan legge planer, fordi de har nok med å overleve ut uken eller måneden (I de verste tilfeller ut dagen), på grunn av fattigdom eller krig. Disse stakkars menneskene kan kun unne seg med det å drømme om fremtiden. Historien er full av grusomme skjebner om ulykkelige sjeler som bukket under, fordi de ble brikker forårsaket av andre maktmenneskers syke og egoistiske begjær. Hitler og andre verdenskrig er et slikt maktspill. Noe som førte til at 72 millioner menneskeliv gikk tapt, hvor av 6 millioner jøder ble drept i konsentrasjonsleirer og utryddelsesleirer. Mye av dette vet vi i dag, fordi modige fotografer og journalister klarte og klarer fortsatt å se på verden og slike hendelser som noe som er større enn dem selv. Og større enn deres egen fremtid.
Fotografen Lee Miller er en slik fotograf som ofret alt uten å tenke på hva fremtiden ville gi henne. Hun startet sin karriere som modell, for det verdenskjente magasinet Vogue i New York. Men til slutt endte Miller opp som fotograf, etter å ha gått i lære hos den verdensberømte fotografen Man Ray. Lee miller ble introdusert for faget av hennes far, som var en ivrig hobbyfotograf. Han brukte ofte Lee Miller som modell til sine prosjekter. Hennes start som modell for sin far er nok ganske så kontroversiell, da hun ofte satt nakenmodell for ham. Det hører samtidig med til historien at Lee aldri har nevnt at hun opplevde dette som noe negativt, eller at faren gjorde noen seksuelle tilnærminger mot henne. Likevel finner jeg nok dette noe merkelig. Hun skal visstnok ha blitt voldtatt som syv åring og fikk påvist gonore. Miller flyttet etter hvert til Paris i mellomkrigsårene, hvor hun ble assistent for den berømte fotografen Man Ray. Her fikk hun utviklet sine ferdigheter innen fotografering og knyttet kontakter med det surrealistiske miljøet, med blant annet Pablo Picasso, Salvador Dali, og Andre Breton.
Lee Millers forbindelse med det etablerte kunstnermiljøet gjorde at hun utviklet seg til en fotograf som klarte å kombinere surrealistisk kunst med dokumentarisk fotografi, noe som gjorde henne til den legenden hun er i dag. Millers liv var selvsagt så spennende at det også er blitt laget en egen film om hennes liv og virke, som er portrettert glimrende av skuespiller Kate Winslet. Filmen er en perle, og gir oss et innblikk i litt av hennes liv under den andre verdenskrig. Hvis dere ønsker å vite mer om Lee Miller, så er filmen absolutt en god start for å få en innsikt i hennes, noe til dels, tragiske liv.
Miller var èn, av få kvinner, som fikk mulighet til å dokumentere fronten. Og hun fotograferte de tyske konsentrasjonsleirene Dachau og Buchenwald, og alt av det grusomme som fulgte med. Lee Miller ble nok ganske så traumatisert. Hun endte opp med å bli mer opptatt av matlaging, enn fotografering. Fotografiet jeg har valgt i dag viser en død ss vakt. Jeg vet ikke hvem han var, eller noe om hans historie. Det spiller i grunn ingen rolle hvem han var! Døden er uansett en ganske så surrealistisk affære. Den skiller ikke mellom god og rettskaffen, eller råtten og ond. Død er død!
Les og se mer om Lee Miller her:
Copyright Robert Capa
Påskeaften 2025
Hvis man ser på historien, og da spesielt på kunsthistorien, ser man at den visuelle reisen og forståelse for de kunstneriske utrykkene gjerne oppstår i møte med at forskjellige retninger innen kunst møter hverandre. Det er når vi mennesker møter hverandre, at vi får en større forståelse for at andre mennesker har andre tilnærminger eller forståelse om hvordan vi ser på verden, eller på kunst. Og da, under disse møtene, kan det oppstå de mest fantastiske ideer. Og hvem vet? Kanskje det oppstår noe nytt og fantastisk.
Hvor mange har egentlig hørt om Magnum Photos? Det er nok ikke så mange som har hørt om dem i vår tid, i hvert fall ikke så mange som jeg kunne ønske.
Men for oss som har vært en del av det fotografiske miljøet, kjenner man selvsagt til Magnum Photos. Magnum er legendariske. Magnum Photos er et internasjonalt kooperativ av fotografer, drevet av Magnum Agency. De er noe av det første jeg hørte om når jeg jeg begynte å fotografere. Alle fotografer, med interesse for dokumentarfotografi, har mest sannsynlig hatt et ønske om å bli Magnum fotograf. Det var det ypperste målet for veldig mange fotografer rundt omkring i den kjente verden, i hvert fall når jeg vokste opp på 1970-1990 tallet.
Byrået ble etablert av fotografene Robert Capa, Henri Cartier-Bresson, George Rodger og David Seymour i etterkrigstiden 1947, og skilte seg ut ved at de var verdenskjente fotografer. De kombinerte journalistikk, fotografering (kunst) og historiefortelling, for å kunne skildre den verden de levde i på en ny og moderne måte. Noe av det som har gjort Magnum så kjent eller troverdig, og som fremdeles gjelder, er deres visjon om uavhengighet, sannhet, respekt og deres høye krav til kvalitet.
Når jeg skulle velge ut hva jeg ønsket å skrive om i årets påskekalender 2025, bestemte jeg meg raskt for å skrive om Magnum Photos. Og om hvilken betydning og påvirkning de har hatt på dokumentarfotografer og fotojournalister opp igjennom tidene. Men hvilket kjent fotografi skulle jeg velge i fra fotografene i Magnum Photos? Det ble en liten utfordring som jeg måtte løse. Hvordan i all verden skal jeg velge ett fotografi, fra så mange dyktige og betydningsfulle fotografer. Etter en liten tenkepause ble det klart for meg at jeg måtte velge et fotografi fra en av grunnleggerne, nemlig Robert Capa. Capa er egentlig mest kjent for sterke bilder fra den Spanske borgerkrigen, blant annet det legendariske og omstridte bildet av den falne soldaten. Og andre kjente fotografier fra 2. verdenskrig. Men som alltid vil de fleste kriger gå over i stillstand, og deretter fred. Men for en fotograf er det egentlig aldri noe som heter fred eller stillstand. Bare nye motiver. Og en fotograf er alltid i en slags krig. En krig i å skape visuelle utrykk, som vi som betraktere kan la oss undre over. Etter at krigsfotografen Robert Capa ikke hadde noe flere kriger å fotografere, gikk han over til å dokumentere etterkrigstiden i Europa og datidens mennesker og kjendiser. Fotografiet jeg har valgt ut er kanskje ikke så gjenkjennbart som et typisk Capa fotografi, men det viser en annen side ved han enn det vi er vant med. Tittelen på fotografiet heter: Model wearing Dior on the banks of the Seine, Paris.
Les og se mer om det legendariske byrået og Robert Capa her:
Copyright Bård Ek
Langfredag: 18. april 2025
Så er vi kommet til Langfredag. Denne gangen ønsker jeg å skrive litt om en av mine mentorer fra min studietid på Bilder Nordic School of Photography. Nemlig fotografen Bård Ek. Jeg kjenner Bård Ek som en person som er flink til å lytte, og ikke minst som en veldig dyktig fotograf. Han er tro mot sin egen visuelle stil. Visste dere at Ek var en av Norges mest ettertraktede reklamefotografer på 1990 tallet? Han har en bachelorgrad i fotografi fra Surrey College og Art and Design i Storbritannia, som har en veldig kunstnerisk retning. Til tross for dette havnet Bård i Reklamebransjen. For enkelte kan dette virke rart, men dette er noe som er veldig vanlig i min bransje. Det er mange fotografer som jobber kommersielt, imens de holder på med sine egne prosjekter. Slik som for eksempel samtidsfoto, både av kunstnerisk og dokumentarisk stil. Noe av forklaringen er så enkel at det kommersielle, som reklamefoto, gir en større inntekt for fotografen. Det er bare en myte at du som fotograf eller kunstner kan søke det offentlige om stipender, på en slik måte at du kan leve av det. Er du heldig, så mottar du noe støtte. Er du riktig heldig, så får du litt mer. Men sannheten er at de fleste får ingenting, eller veldig lite. I hvert fall ikke nok til å leve av. Noe som selvsagt fører til at fotografer og andre kreative mennesker gjør kommersielle jobber så ofte de kan, for å kunne finansiere det de brenner for.
Det er klart at fotografen Bård ikke er noe unntak. Men han har uansett funnet en gylden middelvei, ved at han er mentor (lærer) på fagskolen Kristiania, som tidligere var Bilder Nordic School of Photography. Og som jeg har vært elev hos.
Som fotograf er Bård Ek blant annet opptatt av å bruke kunstig lys i naturen, for å utforske vårt etter hvert så distanserte forhold til naturen. Jeg syntes det er utrolig spennende når kunstnere og fotografer utforsker at vi mennesker glemmer at vi tilhører naturen, på både godt og vondt. Vi trenger hele tiden å bli utfordret på hva vi mennesker er, hvor vi kommer fra, og hvor vi til slutt skal ende. Vi alle vet jo at en dag skal vår tid på jorden ta slutt. Men frem til at døden skal innhente oss, er vi mennesker så utrolig heldige at vi har noe som heter tid. Vi har tid til å reflektere, vi har tid til å nyte, vi har tid til å elske, vi har tid til å lide, tid til å føle hat, og forhåpentligvis tid til å forsones med naturen og oss selv.
Og nettopp temaet tid handler også det nye bokprosjektet til Bård Ek om også. For meg er tid et veldig spennende tema. Jeg tok derfor kontakt med Ek for å få en Tree line pitch om prosjektet hans. Høflig som alltid, så svarer han meg og sender meg en pitch om prosjektet hans, som enda ikke har fått en boktittel. Jeg siterer Bård Ek: Jeg forbanner tidens elv. Er en inspirerende tittel. Essens av fotografi er tid, et avtrykk av tiden. Som fotografiet representerer. Panta rei = alt flyter. Alt er i bevegelse, hva skjer da når man fanger mer enn øyeblikket?
Høres ikke dette spennende ut? Jeg skal garantert kjøpe fotoboken, når den en gang blir realisert.
Se mer av Bård Ek sine arbeider her:
Copyright Eugenio Recuenco
Skjærtorsdag: 17. april 2025
Det er ikke så ofte vi hører om spanske fotografer, eller spanske kjendiser for den saks skyld. Det er i grunnen ganske merkelig, med tanke på at Spania, med sine 49 millioner mennesker, virkelig burde gitt sitt fotavtrykk til resten av verden, når det gjelder bidrag på den kulturelle arena. Bortsett fra en kjent historisk periode som varte fra 1400 tallet og frem til 1700 tallet. Hvor Spania gjorde seg bemerket ved å skaffe seg kolonier over omtrent hele den kjente og ukjente verden. For så å kulminere med en langvarig periode med tap av imperier, tape krigen mot amerikanere, og til slutt gjennomgå en opprivende borgerkrig med en seirende Franco, som kanskje har ført til at Spania har holdt seg litt for seg selv. Det har nok kanskje også ført til at deres kulturelle bidrag har vært ment for deres egen befolkning, og ikke som den angloamerikanske perioden, hvor hele verden var dens kulturelle mål.
Men til alle dere som elsker Spania, meg selv inkludert, har jeg gode nyheter. Spania har utrolig mye å bidra med når det kommer til den kulturelle fronten. Jeg kan nevne Penélope Cruz, Antonia Banderas, Pablo Picasso, Salvador Dalí, tennisspilleren Rafael Nadal, og ikke minst fotografen jeg har lyst til å dele med dere. Nemlig den dyktige og interessante fotografen Eugenio Recuenco (1968).
Som fotograf har han en drømmende og en veldig surrealistisk stil på sine bilder. Recuenco er også kjent for å kombinere kunst, film og scenografi. At han er opptatt av Scenografi og film/teater er lett å se på hans arbeider. Jeg blir utrolig fasinert av fotografiet jeg har valgt ut og lar meg bli drevet med inn i hans drømmende verden. Hva i all verden handler fotografiet om? Det er ikke alltid like lett å tolke et bilde. Det kan også være at vi som betraktere, tolker bilder annerledes enn hva fotografen selv har tenkt. Men er det ikke nettopp dette som gjør kunst så utrolig interessant? Vi kan alle ha en mening om et bilde og tolke det akkurat som vi vil. Noen vil kanskje si at ja, det stemmer til en viss grad. Men hvis man skal velge fra en tolkning, fra en hvilken som helst person og en kunstkritiker, eller en veldig erfaren fotograf, så vil nok de sistnevnte ha en større troverdighet.
Så, hva handler så dette spennende fotografiet om? Tatt av fotografen Eugenio Recuenco. Selv knytter jeg dette opp mot et alvorlig tema, nemlig selvmord! Jeg føler i alle fall at symbolikken med plastposen over hodet og den røde kjolen symboliserer en opphisselse og et sinne, som gjør at kvinnen velger å reise i fra oss og vår kjødelige verden. Hun har ikke tenkt å la noe være igjen etter seg, så hun velger til og med å ta med seg hunden inn i det hinsides. For et spennende og samtidig svært tragisk bilde. Det er også en mengde symbolikk i hjemmet til de menneskene som bor der. Et ønske om å ha en tilhørighet til naturen. Da sikter jeg til bildet av kronhjorten og lampeskjermen av hornet til kronhjorten. Men kronhjorten måtte også bøte med livet, og hornet endte som en lampe. Tenkt dere det. En lampe. Bildet kan symbolisere døden og menneskets misforståtte syn på naturen. Hva tenker dere?
Se gjerne mer av hans arbeider her:
Copyright Peter Dench
Palmesøndag: 13. april 2025
Nå er det Palmesøndag. Påsken er her og i god tradisjon kommer jeg som vanlig med første artikkel av min påskekalender 2025. Første gang jeg stiftet bekjentskap med den britiske fotografen og fotojournalisten Peter Dench (1972), var mens jeg studerte på Bilder Nordic School of Photography i 2016. Vi skulle ha vår første workshop, og det var med Peter Dench. Jeg husker at jeg var veldig spent før denne workshopen, fordi Peter ble sett på som samme type fotograf som Martin Parr. Parr er en annen kjent britisk fotograf som er kjent for sine direkte og usensurerte bilder av mennesker, da kanskje mest av engelske, og fra de britiske øyer. Jeg så virkelig frem til å møte en ordentlig, uredd fotograf, som jeg visste ikke var redd for noe. Det vil si, en som skjønte hvordan han skulle fotografere mennesker uten å virke for truende.
Så, hvem er så denne Peter Dench? Han er en fotograf som har dokumentert England og utgitt en rekke fotobøker som «DrinkUK», «EthnicUK», og «LoveUK» og en rekke andre fotobøker. Ved å studere hjemmesiden hans, får jeg raskt inntrykk av at han fotografer sine omgivelser så ofte han kan. At han er veldig nøye når han tar sine fotografier. Jeg blir utrolig imponert over hans evner til å fange de rette øyeblikkene, som en dyktig fotograf selvsagt skal gjøre. I vært fall hvis man er en dokumentarfotograf, som Peter Dench absolutt er. Fotografiet jeg har valgt ut til denne artikkelen på «The White Room», er fra et øyeblikk på en brittisk pub. Fotografen har lokket til seg oppmerksomheten fra en lokal bråkmaker, eller kanskje klovn er den beste beskrivelsen. Under workshopen på Bilder Nordic spurte jeg Peter om han i det hele tatt ble redd for denne bråkmakeren, og om han følte seg truet? Nei, svarte han. Og fortalte deretter at om man skal opptre som dokumentarfotograf, så bør man unngå å være redd. Han fortalte også, til god latter fra klassen, at de få gangene han kom i bråk, så hjalp det mye at han har en høyde på nesten 2 meter.
Til slutt en liten funfact om Peter Dench. Han liker ikke å kjøre bil. Dench ser på bil som den absolutte antikrist i livet sitt og velger helst andre transportmidler, om han har mulighet. Hans motvilje mot bil kommer fra tidligere erfaringer. Dench eide en bil som 19 åring, men ble vitne til flere dramatiske ulykker som har satt sitt preg på han. Peter Dench bruker denne erfaringen til å fortelle at ved å gi opp bilkjøring, har han blitt en lykkeligere mann. Så et råd til dere lesere; ikke gjør noe dere ikke liker. Gjør alt for å unngå ubehag. Det vil gjøre dere til lykkeligere mennesker. Og livet blir mye hyggeligere å leve.
Se mer av Peter Dench sine arbeider her:
Copyright Arno Rafael Minkkinen
April 2025
Å finne sin egen stemme. Hva innebærer det? Under mine studietider i fotografi, fikk vi alltid høre om hvor viktig det var å finne sin egen stemme. Er det om å gjøre å rope høyt ut til verden, for å reklamere om at jeg har funnet stemmen min? Eller hva handler saken om? Den finske-amerikanske fotografen Arno Rafael Minkkinen har gjort det til en sport i det å finne sin egen stemme. Og for en stemme han har funnet. Hans fotografier gjør at man blir både nysgjerrig på han som person, og ikke minst om meninger med hans fotografier. Er det bare for moro skyld? Hva er hans budskap? Handler det bare om han selv, eller kanskje er det om noe større enn han selv, f.eks. om menneskehetens forhold til naturen?
Minkkinen har en teori som han har kalt «Helsinki Bus Station Theory», som er en metafor for en kreativ reise. Han sammenligner reisen som en busstasjon i Helsinki, hvor han tenker at bussene starter fra samme sted, men ender til slutt opp med å kjøre forskjellige ruter. Kort fortalt, så mener han at mange som starter en kreativ reise vil ligne veldig mye på andre sine arbeider i starten. Noe som fører til en veldig stor frustrasjon for mange, og ikke minst er en veldig demotiverende faktor for egne ferdigheter og kreative prosesser. Som igjen fører til at du mister troen på deg selv og kanskje tenker at dette har jeg ikke noe talent for. Men fatt mot! Den fantastiske teorien til Minkkinen gjør det nemlig mulig for deg å sitte på den samme bussen, ikke gi seg, fortsette med å jobbe med prosjektet ditt, fordi det resulterer i at du til slutt vil finne din egen vei og din egen stil. Er ikke dette en fantastisk flott teori? Ha troen på deg selv. Ikke gi opp. For en dag vil du lykkes i å ha skapt noen som er unikt, noe som er ditt eget. Er denne teorien en drøm eller kan den bli virkelig?
Etter å ha kikket på Arno Rafael Minkkinen sin hjemmeside, så har Minkkinen holdt på sin stil helt siden 1970 tallet og frem til i dag. Hans fotografier inneholder gjerne menneskekropper som går i ett med naturen, så de ender opp med å bli en del av naturen. For meg symboliserer det at vi mennesker tilhører naturen, og at vi burde hylle og respektere den. Og ikke minst leve i harmoni med den. Det å finne sin egen stemme gir en selvtillit, så du som kunstner eller fotograf virkelig kan fokusere på budskapet. Å unngå å tvile på at det faktisk er meningsfylt. Når du ser på arbeidet til Minkkinen, så kan vi tolke at han er veldig tro med sin stemme, og at hans arbeider er påvirket av det. Min utfordring til alle dere kreative sjeler, som føler at dere står fast og ikke kommer noen vei. Eller ikke finner mening med det dere driver med. Bare fortsett på det sporet du er på, for en dag vil du også oppdage din egen stemme. Kanskje stemmen din ble til på veien? Eller kanskje stemmen din alltid var der, men at du ikke var noe flink til å lytte til den?
Se mer av Arno Rafael Minkkinen sine fantastiske fotografier her:
Copyright Serge Caillault
Mars 2025
Kjære EUROPA! Kjære sivilisasjonens vugge. Nå må vi holde sammen. Det er vi som er den gamle sivilisasjonen. Det er vi som har skapt den moderne verden. Det er vi som har skapt demokratiet. Det er vi som skapte den industrielle revolusjonen. Det er vi som skapte USA. Det er vi som avskaffet slaveriet. Og ja, vi i Europa har hatt våre kriger. Ja, vi har fremdeles en meget alvorlig krig i vårt hjørne av verden. At krigen mellom Ukrainia og Russland skulle utvikle seg til en krig imellom den gamle verdens orden og den nye? Hvem så for seg det før 2014? At Russland, som er verdens største land geografisk, skulle angripe det nest verdens største land, som er Ukraina. Europa burde ha våknet allerede den gangen. Men vi var vant med at vi var så trygge. Vi er jo tross alt med i NATO, sammen med verdens mektigste land USA, som den største bidragsyter. Vi i Europa kunne jo egentlig bare lene oss bakover og nyte en sømløs ferd imot fremtiden. Med et ønske om at resten av verden skulle gjøre det samme. Derfor åpnet vi våre grenser, så alle kunne ta del i vårt fantastiske samfunn. Dessverre glemte vi at mennesker også er jordens salt, og med all den skarpe kløe dette kan føre til. Venstresiden ville overhodet ikke høre snakk om at det var noe negativt med store strømmer av mennesker som ønsket seg til Europa. De stemplet alle motstandere. Eller de mente at innvandring måtte foregå under kontrollerte former, akkurat som rasister. Venstresiden skapte oss og dem. Venstresiden skapte den ekstreme høyresiden. Når skal vi mennesker lære?
En gang før i tiden fantes det langt færre mennesker på jorden. Når det fantastiske og kjente hulemaleriet av bisonokser fra Altamira hulen (11000-35000 år siden) i Spania ble malt, er det estimert at vi var mellom 1-10 millioner mennesker. Det var trolig mye oss og dem på den tiden. Menneskene var delt opp i klaner. De hadde nok kun sporadisk kontakt for å drive handel, eller til og med utveksling av gener. Sivilisasjonen hadde på en måte ikke startet enda. Menneskene var mest opptatt av å overleve. Noe som innebar trygghet, jakt, formering og knytte bånd. Tanker om å filosofere over vår eksistens, hvem vi er og hva som er meningen med livet, var nok neppe til stedet. Det hører mer til om det moderne mennesket. Og jeg vil tippe at det fantes strenge regler på hvordan klanene skulle møtes, og hvilke sedvaner som skulle brukes. Fulgte du ikke spillereglene, førte det til en massiv fordømmelse. Og i verste tilfeller utvisning fra klanen din. Som igjen førte til den visse død, da du var fullstendig avhengig av klanen din for å overleve. Klanene våre er blitt så mye større i dag. Det vi kan kalle nasjonalstater i dag. Eller forbund, som for eksempel EU og USA. I dag føler jeg at USA har brutt alle regler for skikk og bruk for de felles spilleregler vi har imellom land. De har dolket allierte i ryggen. De har snudd opp ned på verdensorden. Og ikke minst har de skapt en utrolig usikkerhet blant mennesker i vår verdensdel. I og med at vår gamle alliert USA, med donald trump (Han fortjener ikke store bokstaver) har blitt syk i hodet, gjort seg selv overflødig og ikke er til å stole på. Europa må bli den voksne, som må lede den frie verden inn i fremtiden. Vi har alt som trengs for å bli en supermakt. Vi har en befolkning på ca. 500 millioner mennesker. Vi har teknologien. Vi er høyt utdannede. Vi har, ikke minst, viljen til å bli den som leder. Selv mener jeg at Norge nå må inn i EU. Lenge leve Europa! Slava Ukrainia!
Les gjerne mer om hulemaleriet og EU her:
Copyright Osborne Macharia
Februar 2025
Jeg har alltid likt tanken på å blande fortid og fremtid. At mennesker tar vare på, og blander gamle og nye tradisjoner, ser jeg på som fremskritt. Det gjelder alt vi mennesker gjør. Ikke minst innen kunst og kultur. At vi forstår hva som har eksistert i fortiden, for deretter å kunne skape nye, fantastiske kunstverk. Den kanadiske Fotografen og digitale kunstneren, Osborne Macharia, med røtter i Nairobi og Kenya, er en som mestrer dette på en inspirerende måte. Dette utrolig kule portrettet har han skapt i studio. Et fantastisk fotografi, som er i fra en serie han har kalt «Sons Of The Rift», og fremstiller en tenkt fremtid med unge mennesker. De er dekorert som generaler eller krigshelter. Macharias arbeid er veldig ofte dypt forankret i det som kalles afrofuturisme, som er en kunstnerisk bevegelse. Den kombinerer elementer fra historie, nåværende kultur og assosiasjoner til fremtiden, for mennesker av afrikansk avstamning. Personlig synes jeg dette virker som en utrolig interessant bevegelse og fenomen. Med tanke på at Kenya har hatt en fortid med både slavedrift og kolonihistorie, ser jeg det som viktig og flott at de tar i bruk sin historie. For å skape, og være med å bestemme sin egen fremtidige kunstneriske og kulturelle vei.
Man må ta vare på sine kulturelle røtter, i en global verden. Vi skal være stolte over hvor vi kommer ifra. Og ha evnen til å vise respekt ovenfor andre kulturer og religioner, men ikke på bekostning av ditt eget opphav. Vær stolt av den du er.
Vår globale verden gjør at det er enkelt å få inspirasjon, og skape kontakter som går på tvers av landegrenser og kulturer. Vi kan lett søke opp fotografer og kunstnere på det store nett. Jeg tror vi blir bedre mennesker ved å oppnå forståelse av det ukjente, som blir gjort tilgjengelig for oss på nett. Mennesker over hele verden ønsker ofte det samme som oss. De vil oppnå sine fysiologiske behov, trygghetsbehov, sosiale behov, anerkjennelse og ikke minst oppfylle selvrealisering. Folk som lever i et ekkokammer, eller som bare mottar informasjon og impulser fra likesinnede, tror jeg utvikler et veldig monotont forhold til resten av omverden. Noe som raskt kan føre til ekstremistiske tanker og et ulykkelig liv. Jeg kan tenke meg at slikt tankegods kan skape et utrolig sinne. Hvor man legger seg sint, og står opp igjen like sinna. La oss gi rom for å reflektere og undre over det ukjente, og la oss hylle det som gjør oss til det moderne menneske. Som innebærer sympati og gjensidig respekt for hverandre, på tvers av kulturer.
Se mer av Osborne sine fantastiske arbeider her:
Copyright Tine Poppe
Januar 2025
En av mine favorittfotografer er den utrolig dyktige og inspirerende fotografen Tine Poppe. Jeg har lagt merke til spesielt ett av hennes prosjekter. Det fotografiske verket «Gilded Lilies».
Prosjektet hennes går ut på følgende tematikk, og det du vil lese om nå viser galskapen vi mennesker har satt i system. Visste du at det å kjøpe en blomst eller en plante, hos en lokal blomsterhandel, faktisk er ganske så miljøfiendtlig. Ja, du leste riktig. De fleste snittblomster du finner hos det lokale gartneriet er importert langveis fra. De kommer fra land som Colombia, Ecuador og ekvatorial Øst-Afrika. De etterlater seg et utrolig stort CO2 avtrykk. Blomstene blir dyrket i store drivhus som krever store mengder energi, høyt vannforbruk og kjemisk avrenning. For deretter å bli fraktet opptil 9656 km opp til oss forbrukere i vestlige land. Er ikke det galskap?
Her ser dere et veldig godt eksempel på hva en fotograf kan utrette med sine bilder, for å videreformidle en innsikt vi ikke ante fantes. Det å gjøre oss nysgjerrige, for så å forstå at noe som er så vakkert, kan føre til alvorlige problemer. Utfordringer som natur og klima allerede sliter nok med fra før. En skulle tro at en enkel snittblomst kun var vakkert, ganske så rent og uskyldig. Men så feil kan vi ta. Men så til det store spørsmålet. Hva i all verden skal vi gjøre med dette? Skal vi forby snittblomster? Skal vi legge på mer avgifter, så de blir dyrere? Dette vil da føre til at blomsterhandlere selger mindre og arbeidsplasser forsvinner. Trenger vi snittblomster? Jeg tenker at vi forbrukere må bruke vår kjøpemakt til å etterspørre lokale varer der det er mulig. Vi må bli mer bevist på hva vi kjøper, og i fra hvem. Bruk de lokale butikkene når dere handler, da har dere i vært fall noen dere kan spørre om råd angående opphav, eller mulighet til å spørre etter andre alternativer.
Tine Poppe bor og jobber til vanlig i Oslo. Som person er hun opptatt av de sosiale, politiske og miljømessige spørsmål. Tine ønsker, som mange andre fotografer og kunstnere, og gjøre verden til et bedre sted for oss alle. Jeg skulle ønske alle var mer opptatt av å bli en bedre utgave av seg selv. Vi skulle alle ha prøvd å bidra til at verden blir et bedre sted. Dessverre er nok flertallet opptatt med å tenke på seg selv og sitt liv. Jeg la merke til et interessant ordtak en gang. Jeg hørte det faktisk fra den morsomme og populære TV serien Olsenbanden. Her sier den gode karakteren; dynamitt Harry, spilt av den legendariske Harald Heide Steen JR, den så treffende frasen «Alle er så egoistiske! De går kun og tenker på seg selv. Det er bare jeg, som går og tenker på meg». Den syntes jeg er veldig treffende, spesielt for tiden vi lever i nå. Vi trenger å tenke mer på vår neste, samt å være gode forbilder for andre.
Se mer av Tine Poppes flotte fotoprosjekter her:
Mvh Ken Roger Olberg
Copyright Tobias Gjerde
1. Nyttårsdag 2024
Da er vi kommet til årets første dag i 2025, og hva er vel da bedre enn å starte med et veldig ungt talent! Nemlig naturfotograf Tobias Gjerde. Jeg har skrevet om han tidligere. Men jeg synes han er så spennende som fotograf, at jeg vil skrive om han igjen. Forrige gang Tobias og jeg møtte hverandre, var da vi satt sammen i juryen, i foto.no sin årlige fuglekonkurranse, nå i 2024. Noe av det som imponerer meg med Gjerde er hans brede kunnskap om estetikk, alt han kan om fugler, og ikke minst hans fotograferingsevne. Dette kan man lese i bildene hans og de har en poesi over seg. Dette gjør at han skiller seg ut fra andre fotografer. Han har det lille ekstra. Noe som gjør at han sammenlignes med Norges beste fotografer, ja kanskje toppen i Europa. Og det er ikke dårlig for en kar som er født i 2003.
Tobias lager også flotte naturfilmer som viser hvordan han tilnærmer seg fugler og dyr. Dere kan jo ta en titt på hans youtube kanal (se link under). Å være naturfotograf er ikke for sarte sjeler. Du må virkelig jobbe for å få gode resultater. Det innebærer ofte å bestige et fjell med utfordrende terreng og kjempe seg frem i naturen uansett vær og forhold. Det nytter ikke å sitte på verandaen, trygg og varm og forvente at dyrene kommer til deg. Da vil du fort oppdage begrensninger. Nei, du må ut der de befinner seg i sitt rette element og levemiljø. Møte dem i rå natur. Og du må forvente kulde, svette og slit. Også bør man helst ha en god porsjon tålmodighet. For det kan ta timer, dager eller uker før man får fanget et bestemt øyeblikk. Først da kan det hende du er heldig å få oppleve og fotografert virkelig store naturopplevelser. Har du i tillegg peiling på hvordan du håndterer et kamera, og forståelse for estetikk. Ja, da er du kommet på nivået til Tobias og kan gratulere deg selv med noen fantastiske bilderesultater.
Fotografiet jeg har plukket ut viser en Alpejernspurv, som står helt alene i et vinterlandskap, i alpene. Er det ikke fantastisk? Der man knapt trodde det fantes liv, finnes det likevel dyr som klarer å overleve. Og de overlever helt uten hjelp fra oss mennesker. Jeg håper vi mennesker vil kunne føle en enda større respekt og takknemlighet for dyr som Alpejernspurven, i fremtiden. Tusen takk til Alpejernspurven. Og en stor takk til Tobias Gjerde for hans fantastiske fotografier.
Mitt ønske for det nye året 2025 er at alle vi som er opptatt av miljø og naturvern klare å være gode ambassadører og forbilder så at vi for flest mulig mennesker med på å skape en flott og fruktbar jord for oss alle. Vi mennesker er oppdagere, forvaltere og ødeleggelsere. La oss bli mer oppdagere og forvaltere for fremtiden.
Se mer av Tobias Gjerde sine fotografier her:
Mvh Ken Roger Olberg
Copyright Ken Roger Olberg
Nyttårsaften 2024
Vi går over i det nye året 2025. Når jeg ser tilbake på det gamle året, så ser jeg at jeg har laget 31 artikler her inne på bloggen «The White Room». Det er jeg utrolig fornøyd med. Jeg starten denne bloggen i november 2023, fordi jeg ønsker å være en inspirasjon for andre kreative, nysgjerrige mennesker. Og jeg føler at jeg lykkes. Det at jeg kan kombinere foto og skrive om nettopp fotografering, samt kunst og kultur, synes jeg er meget spennende. Ikke minst er det veldig hyggelig at andre kjente og ukjente fotografer forteller meg at de har fått med seg «The White Room», og synes jeg gjør en bra jobb. Noe som gjør meg ekstra ydmyk. Dette har vært en eventyrlig reise og erfaring som gir meg mersmak til å fortsette med andre tilsvarende prosjekter.
Planer for fremtiden innebærer, i tillegg til jobben min i foto.no, å fotografere enda mer. Og jobbe videre med prosjektene mine, og ikke minst nyte naturen. Jeg har også startet opp en side som jeg har kalt «Photographic Learning Room», som er en side ment for undervisning og en innføring i hvordan fotografere, og hvordan forstå fotografi. Tanken er å starte opp med en til en kurs for de som ønsker mer innsikt om fotografering. Kurset vil selvsagt koste penger. Men det vil også være en del gratis tips og informasjon på «Photograpic Learning Room». Hvis dette høres spennende ut, så er det bare å ta kontakt for mer info.
Fotografiet jeg har lagt ut denne gang er privat, og et resultat av tørkede blomster som jeg la under press, fra i sommer. Er ikke det spennende? Det blir som å vise naturen på en helt ny måte. Detaljene fremtrer helt annerledes, og gjør at man muligens blir mer nysgjerrig på hva en blomst faktisk er? Og nettopp det er ett av mine nyttårs ønsker for oss alle. At vi kan bli mye mer observante på våre nære og fjerne omgivelser. Håper jeg kan bidra litt til det.
Ønsker dere alle en utrolig flott nyttårsfeiring. Håper 2025 tar dere imot med åpne armer, og at overgangen kan bringe dere varme og håp for fremtiden.
Godt nytt år!
Les mer om «Photograpic Learning Room» her:
Copyright Bryan Adams
2 Juledag 2024
Jeg tenkte jeg skulle la dere bli enda litt bedre kjent med et supertalent. Nemlig artisten og fotografen Bryan Adams. De fleste har nok allerede hørt om Kanadiske Bryan Adams. Med de kjente hittene «summer of 69», «run to you» og selvfølgelig filmmusikken «everything i do, i do it for you» til den store 90 talls storfilmen Robin Hood (Prince of Thieves, med blant annet Kevin Costner og Morgan Freeman. Men som innledningsvis så er han også veldig kjent som fotograf, da gjerne med temaer som portretter av kjendiser, glamour og mennesker som sliter med rus og utenforskap.
Og han er ikke bare en type som fotograferer. Denne mannen er også utrolig dyktig. Han har hatt mange utstillinger og gitt ut bøker. Adams har også tatt coverbilder for andre kjente artister som Annie Lennox, Amy Winehouse, Status Quo, Diana Krall, Anastacia, og blant annet coverbildet på albumet Zeit for gruppen Rammstein.
Fotografiet jeg har valgt er tatt av en noe skremt eller skeptisk; Sir Ben Kingsley, sittende i en gyngestol. Tenk dere å være portrett fotograf, hvor du har nesten fri tilgang på mange av de største kjendisene som finnes. Det må være en drømmesituasjon for de fleste fotografer. Og akkurat så heldig er Bryan Adams. Han kan velge fra øverste hylle. Mange kjendiser føler seg nok ganske trygge når de blir fotografert av han. Bryan Adams er kjendis selv, så de forstår vel hverandre bedre på mange områder enn hva vi andre dødelige ville ha gjort.
Se for deg at du fikk i oppdrag å fotografere Sir Ben Kingsley? Hvordan hadde dere kommunisert? Hvilket utrykk skulle han ha hatt? Hvilken positur? Det er ikke bare å si: sitt sånn, se sånn ut. Det krever mye øvelse, erfaring og stor forståelse av riktig kommunikasjon med et så stort talent. Å få en skuespiller som Sir Ben Kingsley til å se skeptisk ut, er nok ikke så vanskelig siden det er nettopp slik skuespillere jobber. Men som profesjonell fotograf må man ha kontroll på hele lyssettingen, riktig komposisjon, og dessuten klare å få til det lille ekstra. La oss kall det for nerven, for å få det til å sitte. Og dette mestrer fotografen Bryan Adams.
Det er en veldig spennende verden der ute. Jeg tenker da på alle de kreative retninger som vi mennesker driver med. Hva hadde menneskeheten vært uten det? Det at vi er artistiske og fantasifulle som art, gjør oss mer nysgjerrige og eventyrlystne. Jeg har vært så heldig å få se fotografiene til Bryan Adams på Shoot Gallery i Oslo, og disse er virkelig av høy kvalitet. Tusen takk for at det finnes mennesker som Bryan Adams, som klarer å beherske flere retninger innen kreative yrker, og som kan inspirere andre mennesker til å utforske sine egne kunstneriske sider. Hvem vet? Kanskje du selv sitter inne med flere uoppdagede, kreative sider som bare venter på å bli utforsket.
Les mer og se hans fotografier på linkene under:
Copyright Julia Fullerton Batten
1. Juledag 2024
Jeg bare elsker filmatiske fotografier. Julia Fullerton Batten er en fotograf som er mester i å skape nettopp dette. Flotte filmatiske fotografier med sterke visuelle uttrykk, som hun fremtreder med veldig avansert lyssetting og spesielle temaer. For meg betyr filmatisk at fotografiet kunne vært hentet fra en scene eller i fra en film. Akkurat som et øyeblikk i det man pauser en film.
Fotografiet jeg har valgt er som om det er tatt ut fra en typisk Hollywood film. Og hva passer vel bedre, enn et boksefotografi på selveste 1. juledag. Jeg tror vi alle kunne hatt godt av å bokse litt i høytidene. Fått brukt litt energi av glede, eller kanskje skuffelse. Julen ble muligens ikke som de hadde tenkt. Kanskje noen kranglet, eller at gavene ikke ble slik man håpet på. Eller enda verre, nemlig svidd ribbe! Gedigen nedtur. For nesten alle går rundt og kjenner den deilige ribbelukta som brer seg i huset. Noen får vann i munn og kan omtrent ikke vente før maten er ferdig. I neste øyeblikk kjenner du svidd ribbe, for så å oppdage at all svoren er brent. Det må være skikkelig trist. I alle fall for den som verdsetter maten høyt. Om dette hadde skjedd med meg, skulle jeg fått et behov for å bokse litt. Ikke bare litt, men faktisk ganske så mye.
Men.. tilbake til boksebildet. Jeg synes det er interessant at det er to kvinner som bokser. Det viser seg nemlig, ifølge fotografen Julia Fullerton Batten, at i det georgiske London (ca år 1714) var ikke boksing en sport som kun var forbeholdt menn. Det var også en del kvinner som kunne bokse. Da gjerne for berømmelse, rikdom eller rett og slett for å overleve. Det var samtidig en del kvinner som bokset for å løse personlige tvister eller konflikter som de hadde med andre kvinner. De sloss gjerne om penger, eiendom, omdømme eller kjærlighet. Det vil si, mange av de samme konflikter vi står ovenfor i dag.
Jeg liker spesielt at Julia får frem den tiltenkte stemningen og energien som ville eksistert på en slik plass. Man kan virkelig føle på stemningen. Og nærmest kjenne lukten av svette og ekte pub. Jeg klarer også å forestille meg lyden av slagene, hylene og gryntingen. Et fabelaktig bilde, spør du meg.
Se gjerne mer av de flotte, filmatiske fotografiene til Julia her:
Copyright Pieter Brueghel den eldre
Julaften 24 desember 2024
Så er vi endelig kommet til den store dagen alle venter på, nemlig julaften. Men det finnes nok også dem som ikke gleder seg like mye. Mange synes det bare er stress. Noen forbinder julen med sterke minner som dukker opp. Både på godt og vondt. Og noen minner kan rett og slett fungere som demoner på en slik dag, hvor de fleste andre går rundt og er i veldig godt humør. Jeg kan tenke meg at det er vanskelig å feire jul da. Uansett, for meg har julen vært en høytid som jeg personlig liker veldig godt. Som mange andre, kommer minner fra da man var et lite barn og om hvordan man utålmodig gledet seg til gavene. Det var nærmest uutholdelig. Hver jul gikk ut på det samme. Man måtte trykke og føle på pakkene i smug, for å kunne gjette seg til hva som fantes innenfor papiret. Man ville helst ha harde pakker. Og middag før pakkeåpning føltes den gangen som rene tortur. Ikke så rart at dagene og timene virket som en evighet. I dag går tiden derimot litt fortere. Og i en alder av 50 år er det vel maten og god drikke som jeg gleder meg mest til. Jeg setter spesielt pris på stillheten, som alltid eksisterer på 1. juledag. Jeg elsker freden som kan finnes innimellom høytidsdagene. Det gir meg ro til å reflektere over livet.
Og hvem drømmer ikke om en hvit jul? Noe som igjen minner meg om dette flotte maleriet jeg viser til i denne artikkelen. Maleriet med tittelen «Jegere i snøen» av Nederlandske Pieter Brueghel, den eldre, som er malt i året 1565. Det er faktisk hele 459 år siden, og Norge var da i union, eller det vil si, under dansk styre. Denne perioden blir nok ikke sett på som «glansdagene» til Norge, hvor nordmenn bokstavelig talt ble sett på som barbariske fjellaper. Men maleriet «Jeger i snøen» kunne lett blitt tolket som fra et norsk landskap, hvor vi finner likhet i både fjellene og de islagte innsjøene. Detaljene som forteller oss at dette ikke befinner seg i Norge, er at det er murhus overalt. En byggeteknikk som Norge ikke har store tradisjoner for. Men ellers hadde vi nok flere ting til felles også, som at vi måtte jobbe hardt får å skaffe mat på bordet, enten det var i form av jakt eller fiske. Utenom de opplagte jegerne til venstre i bildet, kan vi skimte fiskerne ute på den islagte innsjøen. Man kan også observere at noen mennesker går på skøyter, kun for moro skyld. De tok seg tid til å ha det gøy og kose seg, også på den tiden. Noe jeg ønsker å minne dere alle om å gjøre nå i julen. Slappe av og ta seg tid til å kose seg litt! Og ta vare på hverandre.
God jul alle sammen!
Les gjerne mer her om Pieter Brueghel den eldre her:
Copyright Kenny Rogers
4. søndag i Advent 2024
USA har fostret opp mange flotte artister igjennom tidene. Min navnebror Kenny Rogers er en av dem. Jeg har alltid vært litt misunnelig på det navnet der. Hadde jeg blitt født i USA, så hadde nok navnet mitt vært Kenny Rogers, og ikke Ken Roger. Jeg husker når jeg var ungdom. Da var det noen jenter som kalte meg Kenny Roger. Jeg følte meg både litt flau og stolt samtidig. Men hvem var han egentlig? Jo, først og fremst en country artist, kanskje mest kjent for sin signaturlåt «The Gambler». Og hans duett med den barmfagre blondinen Dolly Parton, med låten «Island in the Stream». Men når jeg var ungdom, så var ikke country den musikk kategorien som var mest populært å høre på. Det gikk mest i Michael Jackson, George Michael og ellers alt av pop sanger fra kjente filmer. For meg personlig gikk det mye i Pink Floyd, hvor mitt moto var; ingen over, ingen ved siden av. Men til tross for mitt moto, likte jeg faktisk låten «The Gambler». Jeg syntes det var en fengende låt. Men dette holdt jeg selvsagt for meg selv. Som voksen tørr jeg å innrømme slike ting, og le av det. Musikkgleden har heller ikke blitt mindre, da jeg for noen år siden oppdaget at Kenny Rogers også var en lidenskapelig fotograf. Ikke bare fotograferte han kjente portretter av Dolly Parton og andre store personligheter. Han elsket også å gå ut og fotografere landskapsbilder. Da gjerne med sitt storformats kamera. For en kul fyr! Dessverre lever ingen evig. Heller ikke legender. Kenny Rogers, eller Kenneth Donald Rogers (1938-2020) som han egentlig het, døde den 20. mars 2020. Han ble 81 år gammel. Det var nok en rekke country fans over hele verden som sørget da.
Bildet jeg har valgt ut kalles for «The Tumb», og er forsidebildet fra en fotobok som Kenny Roger ga navnet; American Beauty. Det er en bok jeg virkelig kunne tenke meg. Når jeg studerer hans fotografier, skjønner jeg fort at mannen virkelig eide talent med det visuelle språket. Når han ikke opptrådte eller laget musikk, så var det fotografering han drev med. Det hører også med til historien at Dolly Parton, som omtrent eneste kvinnelige country artist, møtte på en del menn som ønsket å kontrollere henne. Eller hun opplevde menn som ikke viste henne respekt, fordi hun var kvinne. Men om Kenny Rogers hadde hun bare flotte ord å si. Han var visstnok den første mannlige artisten som oppførte seg vennlig og respekterte henne som country artist. Den mannen var helt fantastisk, forteller hun. Og det er absolutt ikke en dårlig ting å bli husket for, spør du meg.
Les gjerne mer om Kenny Rogers her:
Copyright Henriette Sagfjord
3. søndag i Advent 2024
I dag ønsker jeg å fortelle om den unge, talentfulle fotografen Henriette Sagfjord. Hun er opprinnelig fra Trondheim, nå bosatt i Oslo. Henriette er ei veldig hyggelig, ung dame. Når du kikker på hennes hjemmeside, så forstår man raskt at dette er en særdeles aktiv fotograf med et stort register av ulike temaer. Sagfjord beskriver selv at hun led under depresjon i ung alder, hvor hun tok i bruk fotografering som en terapi. Og fremdeles bruker fotografering som en måte å beskrive eller sette følelse på sin mentale helse. Personlig mener jeg at fotografering er et glimrende verktøy for slike ting. Det kan absolutt fungere som en medisin for å komme over eller bearbeide en vanskelig tid. Du kan du bruke et kamera for å dokumentere de fleste interesser du eier og skape magiske bilder ut ifra dette. Enten du er interessert i mennesker, natur, dyr, kunst, universet eller selve meningen med livet. Du kan alltid gjemme deg bak et kamera og føle at det er et skjold. Jeg tror nok ikke Henriette Sagfjord gjemmer seg bak kamera, heller tvert imot. Jeg får inntrykk av at hun er veldig flink til å observere, og i noen tilfeller tror jeg også hun er veldig opptatt av å regissere. Hun kunne nok gjort seg som regissør i en storfilm. Den ville jeg gjerne sett.
Man for ofte en følelse av ensomhet når man betrakter bildene hennes. Det er som at hun viser oss en drøm. Dette ser jeg ofte går igjen i hennes fotografier. Bildet jeg har plukket ut, gir meg også en slik følelse. Jeg får en følelse av lengsel, men også et håp om en drøm. Speilbildet får meg igjen til å tenke på Ying og Yang. Er det en kamp mellom det gode eller onde? Kanskje tenker han på alle valgene han kunne gjort annerledes, eller ønsker han kunne gjort annerledes. Eller det kan være et valg han ønsker å ta? Noe som fikk han vekk i fra dette hotellet. Jeg tolker det som at han ikke ønsker å være der. Han ønsker seg til en annen plass. Å stirre ut av et vindu, blir ofte sett på som en lengsel etter noe. Et veldig spennende bilde. Det er kun fotografen som kan fortelle om meningen rundt dette.
Det skal også nevnes at Henriette er offisiell Leica ambassadør, og det er ikke bare noe man blir uten videre. Det må du gjøre deg fortjent til. Det holder ikke med å være en middelmådig fotograf. Du må faktisk vise til at du befinner deg på toppnivå. At man er en fotograf til fingerspissen. Og Henriette Sagfjord er nettopp dette.
Se mer av fotografiene og videoene her:
Copyright Morten Hvaal
2. søndag i Advent, 2024
Så er vi allerede kommet til 2. søndag i advent, og denne gangen tenkte jeg å hylle den anerkjente og prisbelønte krigsfotografen Morten Hvaal. For de som kjenner Morten vil nok mange forbinde han som en krigsfotograf. Men det er ikke hans hjerteskjærende fotografier fra krigen mellom Bosnia og Serbia som jeg vil fokusere på her. Men heller hans flotte naturbilder. Morten Hvaal er en meget hyggelig kar som jeg har fått lov til å bli litt kjent med gjennom jobben min. Innsatsen til å ville vise oss krigens grusomheter, står det stor respekt av. All ære til han for det. Men jeg tror vi alle nå er muligens noe mettet av daglige bilder, fra ulike konflikter som foregår verden over. Vi kan trenge noe annet. Noe positivt. Derfor velger jeg heller hans naturfotografering. Mulig noen mener de er mettet av naturbilder også. Men for meg er tema krig og tema natur nesten litt som Ying og Yang. I en ustabil verden, har jeg desto større behov for å oppdage menneskehetens fasinasjon for naturen.
Bildet jeg har valgt ut, får meg til å filosofere ved at dette trolig har kostet mye for personen til å kunne gjennomføre. Både den strabasiøse reisen dit og de utfordringer bitende kulde kan føre med seg. Det å virkelig kjenne på naturens krefter. I sterk vind, snø og hardt vær, hvor alle deler på kroppen fryser til. Dere kan jo selv prøve å stå ute en kald vinternatt, i mange timer, for å fotografere. Det ser kanskje lett ut ved første øyekast. Men tro meg, kulde er en utrolig demotiverende faktor når man skal fotografere. Man ønsker å komme inn i varmen så fort som mulig.
Vi trenger flere fotografer som Morten Hvaal. Mennesker som virkelig tørr å ofre seg, for å kunne videreformidle mer ukjente deler av vår verden. Og kunne være der det skjer, i øyeblikket. Fotografi og video er suverene medier for nettopp dette.
Se gjerne mer av han arbeider her:
Copyright Aleksander Nordahl
1. Advent desember 2024
Da er vi kommet til desember, og jeg må selvfølgelig lage en julekalender i år også. Det blir ikke en juleartikkel hver dag, men jeg sikter meg mer inn til mer høytids dager som 1, 2, 3 og 4 advent, julaften, 1. juledag, 2. juledag, nyttårsaften og 1. nyttårsdag. Så er det avklart.
Som den første luken i årets julekalender, og innledning til den hyggelige adventstiden, ønsker jeg å presentere Canon ambassadør; Aleksander Nordahl. En særdeles hyggelig og miljøbevisst fyr, som har spesialisert seg på undervanns fotografering. Da gjerne uten dykkerflaske. Det vil si fridykking.
Tenk dere det!? Man trekker ett dypt pust, hvorav man dykker dypt ned til havbunnen for å oppleve en magisk verden. Og ikke minst få fotografere magien der nede, med alt som hører til. Det må være en fantastisk følelse. Og ikke minst en veldig spennende opplevelse. Man får jo ikke like lang tid på seg, ved å fridykke og samkjøre med fotografering. I motsetning til å dykke med oksygenflaske. Så Nordahl imponerer meg der. Og havet i seg selv har alltid fascinert, i den grad at det får meg til å filosofere. For selve Livet startet jo, som kjent, i en slags «ursuppe» bestående av ett eneste ugjenkjennelig hav. Et hav som vi mennesker den gang ikke kunne ha levd verken i eller av. Vi vet fortsatt veldig lite om hvordan livet på jorden startet, men forskere har en teori. Denne teorien går ut på at det skal ha blitt dannet aminosyrer ved hjelp av lynnedslag, og av dette ble det dannet organisk liv. Det er jo ganske fantastisk! Og kanskje en vakker dag vil vi mennesker få en enda større forståelse, eller aha-opplevelse om hvordan livet på jorden oppsto. Og jeg finner det noe merkelig at vi faktisk har større forståelse og informasjon om selve verdensrommet, enn man har klart å innhente fra havet på jorda. Det er først nå de siste 20 årene, at vi mennesker for alvor har valgt å fokusere på dypere forskning av havområder, og ser at temaet er ganske uoppdaget. Kun 20 % av havet er forsket på. Heldigvis er det mange mennesker som har valgt å jobbe videre med dette, for å få innhente mer kunnskap. Deriblant fotografen Aleksander Nordahl. Hans flotte undervanns fotografier får meg virkelig til å undre, og lure veldig på hva mer som skjuler seg der nede i havet. Alle disse fantastiske skapninger som fortsatt er usett. Havforskere finner stadig nye arter. Fotografiet jeg har valgt er ett bilde som viser oss noe som vanlig som tang, noe som det fins masse av langs kysten vår. Men jeg lar meg fascinere av lyset og formene og tenker at dette er noe som er resultatet av «ursuppen» som en gang var starten på alt. Er ikke det fantastisk å tenke på?
Verden har alltid vært både stor og liten samtidig. Stor i forhold til alt vi enda ikke vet. Liten nok til å ta den som en selvfølge. Kanskje vi burde betrakte den som i sangen; Vår Herres Klinkekule, som Erik Bye så fint synger om. Eller synge julesangen; Deilig er jorden, så høyt man kan. For å minne oss selv på nytt om at jorda faktisk er vårt hjem. Og som foreløpig, av det vi vet, er den eneste planeten med eksisterende liv. Så her bør ALT liv være verdifullt. Så ta livet på jorda på største alvor. Vi har bare denne jorda, og den må vi ta vare på!
Jeg ønsker dere alle en god start på desember måned og en flott 1. advent.
Les gjerne mer her:
Copyright Todd Hido
November 2024
Nå har høsten og mørketiden for alvor satt sitt grep på naturen og hos oss mennesker. Men ikke la dere deppe av den grunn. Mørketiden er en periode som er perfekt for å sitte inne, lese en bok, se på en film eller holde på med prosjekter. En fotograf jeg ønsker dere skal bli kjent med denne gangen, her i «The White Room», er San Franciscofotografen Todd Hido. En fotograf som jeg oppdaget igjennom en meget berømt skuespiller. Nemlig Jason Momoa. Det viser seg at den dyktige skuespilleren også er en lidenskapelig fotograf. Og at han elsker å gå rundt og fotografere med sitt leica kamera. Jeg hadde tidligere hørt om, og sett, fotografiene til Todd Hido. Men det var da jeg så en dokumentar, som er laget av Jason Momoa, at jeg ble klar over at Todd Hido er en av Jason Momoa sin favoritt fotografer.
Hido er spesielt kjent for å fotografere hus om natten. Noe som gir fotografiene hans en følelse av mystikk og kanskje en følelse av ensomhet. Hido ble født i Kent i Ohio i året 1968, og kan vel med det kalles et ekte blomsterbarn. Jeg kjenner egentlig ikke så mye til hans bakgrunn, men det spiller likevel ingen rolle. For hans fotografier forteller meg mye om hva hans lidenskap innebærer. Han elsker rett og slett å være ute, når alle andre er inne. Det er iallfall følelsen jeg får når jeg studerer hans hjemmeside og hans arbeider. Fotografiet jeg har valgt er fra en bokserie kalt; House Hunting og Outskirts. Og jeg vil tippe at folk som har observert han fotografere dere ute, kanskje alene på mørke natten, har lurt på hva slags hensikter han har. Er han en tyv? Voldtektsmann? Hvem er denne mannen med kamera? Jeg syntes han er modig som tør å vandre ute på natta med et kamera rundt halsen. Med tanke på hvor mye fattigdom og utenforskap som eksisterer i USA. Det hender jeg drister meg til å fotografere litt ute, etter mørkets frembrudd. Men øyne skuler fra forbipasserende. Og noen spør hva jeg driver med, på en småfrekk måte. Befinner jeg meg i nærheten av hus, selv på dagtid, risikerer jeg å bli konfrontert. De siste årene har jeg slengt spørsmålet i retur. Hva jeg driver med? Hva driver du med? Da blir de litt satt ut. Men finner også som regel fort ut at jeg bare er en harmløs fotograf. Men tilbake til Todd Hido. Han har riktignok blitt truet med både balltre og hagle, så han har nok vært utsatt for verre ting enn hva jeg har. Som sagt, en modig fyr.
Det jeg finner spesielt med bildene hans er roen, og den litt sarte stemningen som han fanger så mesterlig. Ikke minst bruken av eksisterende lys, som gatelys og vinduslys. Hans motiver gjenspeiler slitte og gamle forsteder, som sikkert så veldig bra ut en gang på 60-80 tallet. En anelse depresjon kommer snikende når jeg filosoferer over skjebnen til USA, med utbredt fattigdom, og muligheten for at det kan skje her i Norge også. For det virker som vi er på vei dit, i skrivende stund. Kanskje disse bildene egentlig er vår egen fremtid som Todd Hido viser oss. Det er for så vidt kjent at samfunnsutviklingen i USA alltid har ligget 20 år foran oss, her i Europa. Med tanke på at vårt velferdssamfunn nå sakte, men sikkert, blir dårligere for hvert år. Grunnet politikere som skal spare penger, imens staten Norge og bankene tjener mer enn de noensinne har gjort. Bare se på Oljefondet? Det er jo nå stat og kommuner skulle skinne. Vist hva de faktisk kunne fått til for innbyggerne? Men nei! Det virker for meg som at politikerne, og dessverre en del innbyggere, lever i en slags boble. De tenker at så lenge jeg har det bra, så er alt bra. Puh! Vel, jeg ser at vinklingen på teksten nå begynner å handle mer om meg og mine samfunnsynspunkter. Det var jo Todd Hido jeg skulle hylle. Ikke mine meninger om samfunn og politikk. Men når jeg ser på bildene hans, er det vanskelig å ikke la seg rive med. Noen av motivene kan også minne litt om Norge, bortsett fra strømkabler i luften. Og at husene ser litt mer slitt ut. Uansett mål og mening, er han en glimrende fotograf. Tusen takk til Todd Hido.
Takk for meg!
Les Gjerne mer om Todd Hido, Momoa og USA her:
Copyright Ken Roger Olberg
Oktober 2024
I august artikkelen her på «The White Room» skrev jeg om det å mislykkes. Ikke ante jeg at jeg også skulle bevise det for dere i praksis. Men her kommer det.
Noe av det som er den store utfordringen med å være kunstner eller fotograf, er å få sine ideer eller visjoner virkeliggjort som et endelig bilde. Man går med en drøm om et motiv, som man ønsker å fotografere. I Calpe, i Spania, finnes det en salt innsjø hvor flamingoer og andre våtmarksfugler stortrives. Jeg hadde vært der tidligere, men følte at jeg aldri hadde fått de bildene jeg ønsket. Jeg gikk og drømte i ukesvis om det fantastiske flamingobildet jeg skulle ta. Jeg så for meg nøyaktig hvordan bildet skulle bli. Både når det gjelder komposisjon, lys og ikke minst hvordan flamingoen skulle opptre i mitt bilde.
Tirsdag 24. september var dagen jeg hadde satt av til Calpe. Min samboer og jeg bodde i Alfaz Del Pi i en uke. Hovedsakelig for å besøke besteforeldrene hennes igjen. Det går tog fra Alfaz til Calpe. Turen og det «perfekte bildet» skulle bli en enkel oppgave, i mitt eget hodet. Så etter en deilig lunsj med familien, dro jeg videre til togstasjonen i Alfaz, hvor jeg hadde planer om å ta 14.07 toget. At det var 5 minutter forsinket plaget meg ikke nevneverdig, da jeg er vant med Vy i mine daglige reiser til jobben i Norge. Jeg fant meg et sete på det gamle, skranglete toget. Etter å ha kjørt i noen minutter, ankom vi neste stasjon. Konduktøren ikledd gul vest mumlet noe på spansk, og tok med seg rundt 70 prosent av passasjerene. Jeg har dessverre ikke blitt så god i spansk enda. Så jeg fikk dermed ikke med meg den tydeligvis viktige beskjeden. Men da neste stasjon sto for tur, kom magefølelsen om at jeg skulle fulgt mannen med gul vest. Min mistanke ble bekreftet da lokføreren fortalte meg, på perfekt engelsk, at det var buss for tog. Jeg skulle gått av på forrige stasjon. Etter å ha liret av meg noen sterke gloser til den stakkars lokføreren, måtte jeg spasere temmelig frustrert tilbake. En time etter var jeg på nytt på vei til Calpe, nå på buss. En dårlig start stoppet ikke meg. Jeg begynte igjen å drømme om de fantastiske flamingobildene jeg skulle ta med meg hjem. Jeg nådde til slutt den vakre, salte innsjøen i Calpe. Og mange flotte flamingoer møtte meg.
Lyset var perfekt, og jeg begynte å fotografere. Men avstanden viste seg å være for stor. Jeg ønsket meg et nærbilde med lavt standpunkt. Noe som ikke var mulig fra der jeg sto. Jeg begynte å traske rundt sjøen på utkikk etter bedre muligheter. Skuet var uansett fantastisk. Flamingoer som pyntet seg med rosa fjær, stolte gråhegrer og silkehegre. Grønnfink, spurv og stylteløper. Dette lovet jo veldig godt, men jeg irriterte meg over at det skarpe sollyset som kom og gikk. Og de plassene jeg kunne oppnå lavt standpunkt, fantes det selvfølgelig ingen fugler. For stor avstand til fuglene vedvarte. Etter å ha rundet godt over halvparten av innsjøen, forsto jeg at det første utgangspunktet var det beste. Riktig nok kom jeg over noen stylteløpere, som jeg fikk fotografert i et veldig flott lys. Og med lavt standpunkt. Men det var flamingo jeg hovedsakelig var på jakt etter. Så kan dere jo gjette hva som skjedde, når jeg var tilbake til plassen jeg sto først. Lyset var selvsagt borte. Jeg ristet på hodet av meg selv og hvisket «jævla amatør». Jeg burde visst at jeg skulle sikret meg bilder her i første omgang. Men det var ikke mulig å ta bilder der med lavt standpunkt, uten å bli våt. Jeg skulle likevel ha ventet. Flamingoene var jo i stadig bevegelse. Jeg hadde sikkert lagt meg ned i vannet til slutt også. Det har jeg gjort mange ganger før.
Moralen her er vel å ikke ta ting for gitt. Når det kommer til fotografering, gjelder det hele tiden å sikre seg. Omgivelsene forandrer seg fort. Spesielt det magiske lyset. Jeg fikk tatt et bilde av en flamingo, som er helt ok. Men det ble fortsatt ikke drømmebildet jeg hadde sett for meg. Det får vente til neste gang. Og man kan jo ikke gi seg! Til tross for at foto turen ikke ble slik jeg hadde forventet, sitter jeg igjen med fantastiske naturopplevelser. Jeg fikk meg samtidig en litt bitter påminnelse om at de også har buss for tog i Spania. Det er ikke et typisk særnorsk fenomen.
Les gjerne mer her:
Copyright Bruce Davidson
September 2024
I «The White Room» denne gang, har jeg lyst til å gjøre et lite dypdykk med amerikanske Magnum fotograf Bruce Davidson (f. 1933). Første gang jeg så fotografiet av «Gutten med barnevogn» var en gang på 80 tallet. Jeg kan vel ha vært en 14-15 år, og jeg husker godt at jeg reagerte på at det var så møkkete i landskapet. Guttens omgivelser fikk meg umiddelbart til å tenke at jeg var glad jeg ikke bodde der. Bildet er i fra et fotoprosjekt, som Bruce Davidson fotograferte i 1965, som handler om et gruvesamfunn og deres familier i Wales. Fotografiet finnes som to utgaver. Et i sort/hvit og et i farger. Begge versjonene er meget sterkt visuelt, men jeg foretrekker den i farger. Og for noen farger! Gutten med barnevognen, og klesvasken, skiller seg godt ut ifra de svarte støvfylte omgivelsene. Bildet minner meg også litt om min egen barndom i Sandefjord og et industriområde ved navn Kilen, som lå rett utenfor byen. Jeg husker jeg gikk forbi der som ung og gryntet på nesa over at det var så mye støv og søppel der. Sandefjord by blir fra gammelt av omtalt som sjøfartsnasjon, da spesielt med henvisning til hvalfangst og med all industri som fulgte med. Også for skipsbygging og senere oljeplattformer på Framnes mekaniske verksted. Det eksisterer ikke noen industri på Kilen i dag, og det er jeg på mange måter veldig glad for. Vi mennesker har en naiv evne til å glorifisere det vi kaller for «gamle dager» og en tro på at ting var bedre da. Heldigvis fins det fotografier som kan minne oss på at det ikke var særlig bedre før. Fotografiet til Bruce Davidson og hans serie fra Wales er nettopp slike bilder. Se nøye på bildet, og dere vil nærmest føle og lukte skitt og kullos. Kullet trenger seg inn over alt.
Fotografen Bruce Davidson, som er født i Chicago i 1933, fyller 91 år i dag. Jeg har notert meg at mange vellykkede mennesker som har gjort det bra i livet, svært ofte har fått støtte og god oppfølging fra foreldre og familie rundt seg. Bruce var heller ikke noe unntak. Moren hans lagde et mørkerom til den fotointeresserte gutten allerede da han var 10 år gammel. En solid start som banet vei videre for hele hans foto karriere. Davidson jobbet for flere fotografer, var fotograf i hæren, og fortsatte sin fotokarriere til han arbeidet som freelance fotograf med stor suksess innen mote og dokumentar.
Ønsker dere en fantastisk flott høst!
Les gjerne mer om Bruce Davidson her:
Selvportrettet, malt av Vincent van Gogh
August 2024
Denne gang har jeg lyst til å skrive om det å mislykkes i noe. De fleste av oss har vel følt på det å mislykkes med et eller annet. Det kan være i selve livet, karrieren eller at man rett og slett føler seg mislykket på grunn av lav selvtillit. Sistnevnte slet jeg selv med i ungdomstiden. Noe som førte til at jeg fant på mye dumt, for å få oppmerksomhet. Jeg turte nok aldri å være meg selv helt ut. Heldigvis blir man ofte mer moden med alderen. Man tar seg plutselig ikke fullt så høytidelig lenger og det å mislykkes blir mindre farlig. I dagens samfunn vil mange mennesker helst skjule at de har mislykket med noe.
Ikke vær redd får å mislykkes. Det å mislykkes er jo en del av veien til målet. At man prøver og feiler, og deretter lærer av det. Innen kunst og vitenskap er det å mislykkes i noe, selve grunnfundamentet i det å kunne oppnå suksess. Dere må ikke tro at store kunstnere som Leonardo Da Vinci, Rembrandt, Van Gogh eller vår egen malermester Munch malte sine mesterverk på første forsøk. De hadde utallige skisser og utprøvinger, før de sto inne med resultatet. Dessuten ble både Van Gogh og Munch sett på som ganske mislykket i sin tid. Det å måtte kjempe mot psykiske lidelser, eie lite penger og gå igjennom heftig kjærlighetssorg, for så å dø, uten å forstå at de først etter sin død ville bli udødeliggjort på grunn av sin kunst. Det ser jeg på som ganske imponerende. Det viser vel hvilken drivkraft som bor i oss, når det gjelder det å skape noe, fullføre eller oppdage. Man har de type mennesker som aldri gir opp. Uansett motgang og motstand, reiser de seg gang på gang. De brenner trolig så sterkt etter å oppnå målet, at det gjør dem fryktløse. Det handler nok om hvordan man takler det å mislykkes. Og snu det om til noe positivt. Man må aldri gi opp!
Selvportrettet, malt av Vincent van Gogh, viser en mann som må ses på som ganske mislykkes i sin sanntid. Van Gogh var en nederlandsk postimpresjonistisk kunstner, født i 1853. Frem til sin død i 1890 malte han mer en 2000-verk. Ganske så imponerende med tanke på at han ikke begynte å male for alvor før han var rundt 30 år.
En lærdom jeg selv bærer med når det kommer til egen fotografering. At hver gang jeg forsøker på noe og mislykkes, gjør det meg enda et hakk mer robust og selvsikker som fotograf. Jeg er ikke lenger redd for å prøve og feile. Kunnskapen utvides for hver gang.
Takk for at dere fremdeles leser «The White Room». Kom gjerne med spørsmål.
Jeg ønsker dere alle en fortsatt flott august! Husk å nyte livet og alle gleder som følger med.
Les gjerne mer om Van Gogh her:
Copyright Ken Roger Olberg
Juli 2024
Som privatperson og fotograf holder jeg som sagt på med flere prosjekter samtidig. Noe som fungerer helt utmerket for et ADHD hue som meg. Vi med ADHD har lett for å balansere flere tanker på en gang. Noen kan kalle det en fordel. Min arbeidsprosess går ofte i at jeg får en ide til et prosjekt, samtidig som jeg holder på med et annet. Enkelte ting kan arbeides med samtidig, imens andre blir værende i skuffer som langtidsprosjekter, som jeg etter hvert videreutvikler når jeg jeg føler for det. «The fall of Jose Naranja» er et relativt nystartet prosjekt. Men jeg aner ikke utfallet av dette enda. En av mine kloke mentorer lærte meg at; det viktigste er at du fotograferer og arbeider. Så finner man svaret og resultatene etter hvert. Ikke noe annet er mer trist enn fotografer som har stoppet å fotografere fordi de er blitt tomme for inspirasjon. Og nettopp det med inspirasjon og nye ideer kommer gjerne når man holder på med fysisk arbeid, som for eksempel fotografering. Det dummeste du kan gjøre er å legge deg på sofaen for å vente på nye ideer eller inspirasjon. Da vil du som regel i beste fall kun få deg en god hvil.
«The fall of Jose Naranja” ble utviklet under en av mine mange turer til Spania. Det handler om en mann, ved navn Jose, som blir appelsinbonde etter å ha arvet en appelsingård. Jose blir dessverre lurt og overkjørt av rike boligspekulanter. Han mister nesten hele gården, men får beholde en bitteliten del med appelsintrær. Full av bitterhet og sinne begynner han å drikke og lar seg sakte, men sikkert forfalle. På vei ned i et stadig mørkere sinn, blir kroppen hans overtatt av en demon. Dette fører Jose etter hvert enda lenger ned i en bunnløs avgrunn. En undergang som bare demoner og få mennesker kjenner til. Mulig historien bærer preg av en typisk klisje. Men for meg er det en foreløpig start på en ny reise i prosjektenes verden. Det gir meg mye glede og lek med tanker. Kreativ fotografering er gøy. Særlig når jeg kan bruke flere teknikker får å skape bilde. Dette prosjektet går blant annet ut på å blande fotografi og maling. For dem som er ekstra observante, kan man også tyde tørket appelsin.
I skrivende stund starter jeg min tre ukers lange ferie fra foto.no den 8. juli. Jeg ser virkelig frem til ferie nå. Ikke minst til å konsentrere meg enda dypere innen fotografering, og til flotte naturopplevelser. Kanskje jeg er så heldig å finne sopp i skogen, ta en svømmetur i sjøen … eller at man kommer seg på fisketur? Uansett skal alle sanser tas i bruk. Rytmen og tilstanden til naturen skal føles på. Huske å nyte sommerens mange gleder og gode øyeblikk, uansett vær!
God sommer ønskes dere alle!
Copyright Ken Roger Olberg
Juni 2024
Da er vi kommet til årets første sommer måned juni. For oss som bor på Østlandet, kan vi se tilbake på en helt fantastisk varm og litt våt vår. Jeg vil benytte anledningen til å takke alt av liv som igjen er kommet til og til alt liv som har våknet fra dvale eller kommet langveis fra nære og fjerne land. Dvergloen (Charadrius dubius) er en av fuglene som har returnert. Den kommer flyvende helt i fra det tropiske Afrika. Noe som er ganske så imponerende med tanke på at fuglen kun er 14-17 centimeter lang. Om jeg var som Icarus og hadde vinger, hadde jeg mest sannsynlig flydd helt feil vei. Eller i sirkel. Eller mest sannsynlig flydd mot solen, fordi der er det så varmt og godt. Vi skal nok være glade for at det er Dvergloen som skal imponere oss med slik naturlig magi, og ikke meg. Men jeg kan jo forøke og gjøre noe som dvergloen ikke mestrer, og det er fotografering. Som dere sikkert forstår av bildet, vil jeg dele denne fabelaktige opplevelsen med dere. Det å tilbringe natten ute på denne vakre tiden av året. Jeg elsker å sitte ute i naturen og kjenne på alt av lyder og dufter. Man kan ofte bli filosofisk og rolig til sinns ute i naturen. Jeg kan undre meg over de ulike sansene hvert enkelt dyr eier. I forhold til egenskaper og grad av hørsel, syn og luktesans. Og ikke minst om de eier en sjette sans? Kan de oppfatte noe som vi mennesker ikke evner? Vi mennesker er jo også dyr på en måte. Eide vi en gang en slik sjette sans? Jeg leker meg litt rundt tankene om telepati, navigering uten kart, at kroppen føler kommende vær i vente og den slags. Det er helt klart at vi har mistet kontakten med naturen over tid. Også de unike egenskapene fra den gang vi var jegere for noen tusen år tilbake.
Periodevis i livet mitt liker jeg å lese bøker. En gang leste jeg en bok av Graham Green «Reise uten kart «, som er en reisedagbok om en oppdager, basert på sann historie. Denne oppdageren hadde et veldig godt forhold til en afrikansk stamme. Og han ble veldig god venn med høvdingen, som var kjent for å være en veldig klok og vis mann. Historien går ut på at denne oppdageren skulle ut på oppdagelsesferd i ørkenen. Jeg husker ikke hvilken ørken, men den var kjent for å være ganske lunefull. Man kom ikke langt uten vann og mat, og mulighet for å dekke seg til. Mannen klarte å gå seg bort fra resten av følget sitt. Noe som resulterte i at han vandret rundt i ørken med veldig lite vann og minimalt med mat. Han prøvde forgjeves å finne de andre uten hell. Jeg mener det var på hans andre dag der ute i ørkenen, at han kom til å tenke på noe høvdingen hadde sagt til ham. At hvis han noensinne kom i trøbbel, så var det bare å rope på høvdingen for hjelp. Det hadde forekommet noen merkelige hendelser i den afrikanske stammen, som oppdageren ikke kunne forklare. Det virket blant annet som at de til enhver tid visste hvor de andre medlemmene i stammen var. Det kunne være at de trengte flere folk ute på jakt. Dette løste de enkelt ved å sette seg ned og ventet på andre fra stammen. Og akkurat i tide dukket det opp flere andre fra stammen for å hjelpe til. Oppdageren spurte så høvdingen om hvordan de kunne vite at andre fra stammen ville komme. Høvding svarte at de så for seg den enkelte personen de trengte å spørre. Altså telepati. Oppdageren, som var religiøs og kristen, tvilte selvsagt på denne teorien.
Men i ren desperasjon der ute i ørkenen, forsøkte han å gjøre teorien om til praksis. Mannen ropte på høvdingen så høyt han klarte, samtidig som han så skikkelsen klart foran seg i tankene. Oppdageren visste det ville ta to dager før hjelpen kom. Like lenge som han hadde vandret alene. Det fantes ikke annet valg enn å legge seg ned og vente. Og forsøke å dekke seg til fra den varme solen, samt rasjonere av de siste vanndråpene som fantes i vannflasken. Etter to dager fikk han se at høvdingen kom gående mot han med vann og mat. Oppdageren var sikker på at han hallusinerte eller at synet var en luftspeiling. Men høvdingen var virkelig og bekreftet at han hadde mottatt ropet om hjelp. Og finne deg var det enkleste i verden, fortalte høvdingen. Jeg bare så for meg hvor du var.
Det hører med til historien at høvdingen og oppdageren også fant resten av følget hans desorienterte og med veldig lite vann.
Sant eller usant? Uansett en artig historie som får en til å undre. Den lille dvergloen finner riktignok frem år etter år. Det vil aldri slutte å imponere meg. Jeg vil også legge til at dvergloen og den norske hekkebestanden er veldig liten. Dvergloen er regnet som sårbar. Det finnes kun rundt 150 og 275 par igjen, så vi må alle behandle dem med forsiktighet og respekt.
Jeg ønsker med dette en god innledning av sommeren, og nyt naturen med de mange magiske øyeblikk.
Les gjerne mer her : Dverglo – Wikipedia
Copyright pressefotograf Johannes Stage
Mai 2024
Av alle måneder i året er kanskje mai en av mine favoritter. Våren har fått et godt fotfeste og det spirer og gror over alt. Fugler og dyr er igjen ferd med å øke sin bestand. Men noe annet som også er et sikkert vårtegn, er frigjørings- og veterandagen 8. mai. Da vi feirer og minnes om at Norge ble frigjort fra nazi Tyskland. Og vi hyller motstandsfolk, krigsseilere og alle sivilpersoner som har kjempet og stått i tjeneste for Norge. Hjemme på veggen, over arbeidspulten min, har jeg blant annet to spesielle fotografier hengende. Disse hang tidligere på veggen hjemme hos mine besteforeldre, på Sjuve i Sandefjord. Det ene bildet er av min bestefar, Torleif Tveitan, som var i Garden fra 15/10-1938 til 15/4-1939. Altså rett før den store krigen kom til Norge. Det andre bildet, som vist ovenfor, er mer kjent og viser hjemmestyrkene som overtar Akershus festning 11. mai 1945. Noe jeg kommer tilbake til.
Med tanke på dette ønsker jeg å hylle min nære familie. som var med å kjempe i kamper under 2. verdenskrig og i fredstid.
Først ute er min bestefar Torleif Tveitan født 20/1-1917. Som ung mann hadde han knapt vært et år i garden, før han opplevde at Norge ble invadert 9. april 1940. Han ble da innkalt til tjeneste og sendt videre til Setesdal ved Evje. Jeg husker at min bestefar fortalte meg om denne hendelsen. Hvor han og hans medsoldater lå klare med hver sin mitraljøse, på et sted i skogen hvor de visste tyskerne ville komme. De norske soldatene var i sterkt undertall. Bestefar så tyskerne komme mot dem i hundretalls. Han lå med fingeren på avtrekkeren og ventet på ordre om å gi ild. Jeg kan tenke meg det var mye spenning i luften i det øyeblikket. Men noe ordre kom aldri. En tysk kommandant fortalte over høyttaler at de selv var overlegne i antall soldater, og at det ikke ville bli spilt blod hvis de norske soldatene overga seg. Heldigvis for min bestefar forstod den norske kommandanten alvoret. At de var i ferd med å bli slaktet for ingen grunn. Min bestefar og de andre norske soldatene overga seg, hvor de ble sendt hjem etter noen dager. Heldigvis for meg. For hadde kommandanten åpnet ild så hadde jo ikke jeg eksistert.
En annen som deltok i 2 verdenskrig er min oldefar Erling Olberg født 21/3-1905. Han var med på slaget Stryken og Harestua i Lunner kommune (Oppland) som skjedde i perioden 14-17 april 1940. Erling ønsket ikke rippe opp i hendelser under krigen, så min familie vet lite detaljer rundt dette. Men han var med å stoppe tyskerne i form av sperringer, og lagde feller av stein og tømmer, som de sendte utenfor fjellsider når de så tyske koloner komme. Jeg mener å huske at noen av disse scenene er gjenskapt i storfilmen «Kongens nei». To kamerater av oldefar ble skutt og drept. Noe som nok var svært traumatisk for han. Som mange andre soldater som har opplevd krigens grusomheter, valgte han å ikke snakke så mye om dette. Oldefar Erling prøvde nok å glemme eller fortrenge vonde minner, men krigen vil for alltid sette spor. Jeg husker han bare som en flott og veldig snill mann. Hans opplevelser fra krigen fikk jeg først høre om etter hans død.
Så må jeg selvfølgelig referere til min far Tom Erik Olberg, som var offiser i Libanon fra oktober 1988 til 1989. Han var stasjonert i byen Ebel es Saqi, som var norbatt sitt hovedkvarter i Sør-Libanon. Dette husker jeg veldig godt. Jeg var rundt 14-15 år på den tiden. Og syntes det var rart at pappa befant seg i et så fremmed land i flere måneder av gangen.. Jeg husker at han sendte postkort til meg og søsknene mine. Iblant kunne han også ringe til oss. Den perioden var litt surrealistisk for meg. Men jeg var umoden og uviten og forstå nok ikke den viktige innsatsen min Pappa gjorde. Takk til han for det !
Jeg hopper litt tilbake i tekst og vil utdype bildet som er fotografert av pressefotograf Johannes Stage. Det som viser når hjemmestyrkene overtar Akershus festning 11. mai 1945. Her med en veldig artig detalj. Det er daværende fenrik Terje Rollem (f. 16/9-1945, død 4/4-1993) og en av lederne av milorg-styrkene, under 2 verdenskrig, som skulle overta festningen fra den tyske kommandanten major Josef Nichterlein. Det jeg finner artig er at Fenrik Terje Rollem møter opp, uten noen indikasjon på at han var offiser. Rollem var kledd som en vanlig menig, noe som tydelig irriterte den tyske offiseren. Selv om tyskeren av høy rang ble sterkt fornærmet, måtte han likevel gi fra seg festningen til denne «menige». En type hersketeknikk tatt i bruk på korrekt måte, mener nå jeg. Den tyske kommandanten glemte neppe denne episoden. En nedverdigende tapt slag, som han kunne ta med seg videre tilbake til gjenstående rester av det tyske rike.
Slike store hendelser setter spor i mennesker. Ikke minst i dem som opplever krig og grusomheter på nært hold. Vi opplever alt som følger med dette med på ulike måter. Noen håndterer umenneskelig press bedre enn andre. Men en ting vi må minne oss selv på, er at vi aldri er alene. Ingen er faktisk alene før det siste mennesket på jorden ha tatt sitt siste åndedrag.
Jeg ønsker å avslutte dette innlegget med å takke dere alle som har bidratt med å kjempe for Norge i krig og tjeneste med en av de mest anerkjente strofene fra 2. verdenskrig, fremført av artisten Vera Lynn, som går som følgende:
We'll meet again
Don't know where
Don't know when
But I know we'll meet again some sunny day
Les gjerne mer her:
Avisutklipp fra den dagen jeg ble født som min tante Kari sparte på.
April 2024
Det har seg sånn at jeg fylte 50 år nå i april. Jeg kom til verden på en skjærtorsdag klokken 13.15, den 9. april 1974. Et årstall som enkelte musikkinteresserte forbinder med artister som Paul McCartney&Wings, Band On The Run, og Eric Clapton sin I Shot The Sheriff. James Bond filmen «Mannen med den gylne pistol» var også aktuell dette årstallet. Det skjedde mye rundt i verden, men for meg var 9 april 1974 kun en fødsel. For mamma og pappa derimot ble det sikkert en stor omveltning da hverdagen plutselig ble fylt med barneskrik og bleieskift, som så mange andre foreldre må igjennom. Jeg vet at det med tiden ble en krevende oppgave for dem å forsøke å håndtere en ustyrlig, liten tass. Samtidig skapte man mye latter og forundring. Tiden lar seg ikke stoppe, og den krevende tassen har nå fylt 50 år. Dette ble feiret med familie og venner i Pyntestuen på Breidablikk i Sandefjord, lørdag 13. april. Dagen var fantastisk. Det er alltid hyggelig å kunne samle folk man ellers ikke treffer så ofte. Min mor, søster, og min flotte kjæreste kom med rørende taler. Tante Kari ga meg et veldig sjarmerende bursdagskort, hvor det fulgte med et lite avisutklipp fra Sandefjords blad. En liten kunngjøring om at min pappa Tom Erik Olberg og min mamma Else Marion Tveitan hadde fått en sønn den 9 april 1974. En av tingene jeg jo ble veldig rørt over at hun hadde spart så lenge på, og som jeg ønsker å vise dere her.. Minner er artig. Jeg ble også veldig overrasket over at faren min endelig fylte et bursdagskort med noe mer enn bare den enkle setningen «gratulerer med dagen». For anledningen hadde han sitert visdomsordene; Tro ikke alt hva du hører, si ikke hva alt du vet, så sparer du mange bører på sinn og samvittighet. Var ikke det fint? Det syntes iallfall jeg. Enden på visa er at jeg nå tilhører legeoppdelingen 50-60 års gruppen. Da har jeg muligens endelig blitt voksen!?
Copyright Anand Varma
1. april, 2 påskedag
Så har vi kommet til den siste dagen av årets påske og påskekalenderen. Jeg håper dere har funnet innleggene interessante. Jeg tenkte å avslutte med Anand Varma og hans veldig inspirerende fotografier av dyr. Jeg kom over Anand i den nye serien «photographer» som er å finne på Disney+. Hans type fotografering av dyr gjør meg nysgjerrig på dyrene han fotograferer, og ikke minst valg av lyssetting og visuelle hjelpemidler for å gi oss den opplevelsen han ønsker.
Det flotte fotografiet av en honningbie symboliserer og tolker jeg som vår og at alt liv våkner fra dvalen. Jeg ser frem til å kunne oppleve liv rundt meg igjen. Albert Einstein sa en gang at hvis biene dør ut, vil vi mennesker dø ut etter 4 år. Jeg tror faktisk at om biene skulle blitt utryddet, så ville vi mennesker slite såpass mye med matproduksjon, at samfunnet hadde kollapset. I en verden uten bier og lignede nyttedyr, måtte vi mennesker ha pollinert alt av planter og blomster selv. Det hadde vært litt av en jobb. Med dette ønsker jeg å avslutte årets påskekalender ved og ønske våren og nytt liv velkommen. Og ta ekstra godt vare på biene.
Les gjerne mer om denne utrolig dyktige fotografen:
Se mer av hans arbeid her:
Ønsker dere en fantastisk vår!
Copyright bildet til venstre Ken Roger Olberg og bildet til høyre Aubrey "Po" Powell
31. mars, 1 påskedag
I dag har jeg så mye tanker at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne. Jeg vet at jeg vil fortelle dere om den fantastiske, nye dokumentaren Squaring the cirkle (The Story of Hipgnosis) som er regissert av den dyktige fotografen Anton Corbijn. Problemet mitt er om jeg skal fortelle om selve fotografen Anton Corbijn eller om Hipgnosis, et berømt grafisk designerbyrå. Sistnevnte har designet flere av albumcoverene til Pink Floyd, og ellers mange kjente artister. Jeg behøver kanskje ikke skrive så mye. Jeg lar dere utforske dokumentaren selv. Til de av dere som velger å se dokumentaren, så er det bare å kose seg. Det gjorde jeg!
Ellers er fotografiet ovenfor et skoleprosjekt jeg gjorde for 7 år siden, hvor målet var å herme etter et albumcover. Jeg legger ved originalbildet som er fotografert av den dyktige Aubrey «Po» Powell, nettopp fra designbyrået Hipgnosis og bildet jeg laget. Det ble ganske så likt, ble det ikke? Dere kjenner muligens igjen hvilket album og artist dette er også?
Ps. I morgen 1 april kommer det siste påske innlegget i «The White Room»
Ha en fortsatt fredfull påske!
Les gjerne mer her:
Copyright Daniel Archer
30. mars, påskeaften
For meg går det i foto døgnet rundt. Påskeaften er ikke noe unntak. I år er det min tur til å jobbe påskeaften i butikken til foto.no i Barcode i Oslo. Hos foto.no går det i foto og video hele tiden. Så man kan derfor kalle meg utrolig heldig som kan jobbe med likesinnede også på arbeidsplassen. Både arbeidskollegaer og kunder gir hverandre mye inspirasjon. Vi deler fotokunnskap og fotofilosofi oss imellom, og læren om andre fotografer og kunstnere rundt om i verden.
En fotograf jeg ønsker å dele med dere er Daniel Archer. Han er en australsk fotograf, som jeg kom over på Instagram. Da jeg oppdaget fotografiene hans, ble jeg umiddelbart trollbundet og straks mer nysgjerrig på hans arbeid. Det jeg liker spesielt ved hans fotografier er bruken av lys, av modellene, og hvordan modellene blir stylet. Jeg er ingen motefotograf selv, men hvis jeg skulle vært det, er det akkurat slike fotografier jeg ville tatt.
Det er nettopp dette som er så fint med fotografering og kunst. At man kan oppleve nye fotografer hele tiden. Det stopper aldri opp. Hvis jeg skal driste meg til å spå fremtiden, så vil fotografiet alltid eksistere.
Ps. I morgen 31. mars og 1 april kommer det et nytt påskeinnlegg i «The White Room»
Ønsker dere fortsatt en fredfull påske!
Se gjerne mer av hans arbeide her:
Copyright Josef Koudelka
29. mars, langfredag
Langfredag er vel den mest hellige dagen i den kristne tradisjon, og markerer den dagen hvor Jesus Kristus døde på korset. Jesus var neppe det første mennesket i historien som ble påført grusomme lidelser. Og langt ifra den siste. Er det noe vi mennesker virkelig er gode på, er å gi hverandre lidelser. Det interessante må jo være at det fremdeles ikke eksisterer noen form for fred i det «Det Hellige Land». Fremdeles pågår det store konflikter mellom Jødedommen, kristendommen og Islam. Enda alle de nevnte religionenes tilhengere omtaler sin egen som en fredens religion.
Den glimrende fotodokumentarfilmen Shooting Holy Land, av Josef Koudelka, viser oss naturlandskapet og bylandskapet i det kaotiske Israel og Palestina. Josef Koudelka selv er en Tsjekkisk-fransk fotograf, og er medlem av det magiske Magnum Photos. Koudelka er blant annet kjent for sine fotografier som ble tatt under Warzawapaktens (Sovjetunionen) invasjon av Tsjekkoslovakia, fordi landets leder, Alexander Dubcek av kommunistpartiet, hadde innført noen liberalistiske reformer. Disse ga landet mindre sensur, færre reiserestriksjoner, større ytringsfrihet og mer åpenhet for flerparti-politikk. Denne invasjonen og protestaksjonen er kjent som; Praha våren 1968.
Ps. Jeg kommer til å legge ut nye påske innlegg på «The White Room» 30. mars til 1. april.
Ønsker dere en fredfull påske!
Sjekk ut gjerne mer av Josef Koudelka her og gjerne lei filmen hans på vimeo:
Copyright Albert Watson
28 mars Skjærtorsdag
I følge den kristne religion er påsken forbundet med lidelser. Det er ikke noe nytt at fotografer velger religion som tema i sine fotografier. Albert Watson er ingen unntak. Fotografiet «Hand with Torns» av modellen og skuespillerinnen Omahyra Mota, er for meg et veldig sterkt bilde, og passer å vise nå i påsken, synes jeg. Man kan nærmest føle at tornene penetrerer huden, og faktisk kan tro på at det er Omahyra Mota sitt eget blod som renner ned langs armen hennes. Om dette er tilfelle vet jeg ikke, men jeg vil tippe at tornene uansett er temmelig plagsomme og smertefulle. Blodet er mest sannsynlig griseblod eller teaterblod. Men virkningen og effekten av fotografiet er svært realistisk gjengitt. Og med bruken av den typiske gulfargen som symboliserer påsken, finner jeg bildet estetisk vakkert.
Av de av dere som har fulgt meg en stund har kanskje fått med seg at jeg har hatt om fotografen Albert Watson tidligere. Noe som også stemmer. Men den Skotske fotografen imponerer meg veldig og jeg går aldri lei av bildene hans.
Ps. Jeg kommer til å legge ut nye påske innlegg på «The White Room» 29 mars til 1 april.
Ønsker dere en fredfull påske!
Les gjerne mer her:
Copyright David Nadlinger
24. mars Palmesøndag
Så er endelig påsken her. Mange forbinder påske med hyttetur på fjellet, tid med familien, eller egentid. For meg er påsken en tid hvor jeg reflekterer rundt livet mitt og går litt dypere inn i meg selv. Men også refleksjoner om mennesker, jorden og universet. Jeg er ikke religiøs. men ser på med selv som åndelig. For meg er det å være åndelig en måte og kunne erkjenne følelsene mine på. Ikke minst å bruke følelsene og sansene mine mer aktivt. Jeg erkjenner også at det finnes en hel de uforklarlige ting som verken jeg eller vitenskapen kan forklare. Men det er vel det som er fantastisk og spennende. Jeg ønsker her å henvise til et forsøk som ble utført i Geneva, i Sveits, av noen brilliante forskere. De klarte å gjøre om to tvilling protoner. Kort fortalt ble disse tvilling protonene adskilt, og deretter plassert i en beholder, syv mil fra hverandre. Det som var sprøtt, var at når forskerne simulerte det ene protonet til å bevege seg, så reagerte det andre protonet på akkurat samme måte. På nøyaktig samme tid. Hvordan i all verden er dette mulig?
Protoner finnes inne i atomkjerner. Fotografiet over viser det første bilde av et strontium atom (markert med gul ring). Og tenk dere, inne i den finner vi protoner. Og det er nesten uforståelig hvor lite dette er av størrelse.
PS. Jeg kommer til å legge ut et nytt påskeinnlegg hver dag, her inne på «The White Room», mellom 28 mars til 1 april. Litt for å hylle disse helligdagene.
Ønsker dere en fredfull påske!
Les gjerne mer her:
Copyright Munch Museum og Nobel Foundation
Mars 2024
Akkurat nå føler jeg menneskeheten på denne vakre jord, vår skjøre blå klinkekule, er ved et slags skille. Det pågår for øyeblikket en meningsløs krig i Ukrainia og i Midtøsten, mellom Israel og Palestina. Suverene stater med Vladimir Putin og Benjamin Netanyahu som sine lederskikkelser. De burde nå vite bedre. På alle måter. Man burde ha lært av historien, og ikke minst klare å se alle disse forferdelige lidelsene mennesker må gå igjennom, takket være deres krigføring. Konfliktene får meg til å reflektere over det gode og det onde som finnes i oss alle. Vi består av Ying og Yang. Motsetningene som får oss til å skille mellom rett og galt. Hadde vi ikke eid denne evnen, ville vi nok ligget på et intelligensnivå tilhørende en amøbe. Mennesker fungerer best under trygge og forutsigbare forhold. En verden i kaos gagner ingen på lengre sikt. Likevel vil det aldri eksistere noen balanse mellom det gode og onde.
Hvis vi tar en titt på historien har vi mennesker gjort noen helt fantastiske fremskritt, men sikkert like mange feilskritt. Nåtidens mennesker har et fortrinn som fortidens mennesker ikke hadde. Det er nok lettere for det moderne mennesket å betrakte seg selv fra utsiden. Via tekster, malerier, fotografier, TV, internett og sosiale medier burde vi nå kunne være klare om et felles mål. Og ikke minst hva som vil være det beste for menneskeheten. Men den gang ei. Jeg liker å se på oss mennesker som oppdagere og forvaltere. Akkurat nå forvalter vi jorden og oss selv på en utrolig ufornuftig måte. Følelsen av frustrasjon som jeg billedlig fletter inn i det berømte maleriet «Skrik» av Edvard Munch? Jeg har vært så heldig å oppleve maleriet flere ganger på nasjonalmuseet, og i nylig tid på Munchmuseet. Ved det fasjonable Barcode i Oslo. Det er noe virkelig spesielt med maleriet skrik. Edvard Munch malte dette bilde etter en angstfylt naturopplevelse på en av sine turer fra Ekeberg i Oslo. Hans valg av rød himmel er, ifølge noen astronomer, fra et vulkanutbrudd i Indonesia fra november 1883 til februar 1884. Utbruddet skapte svært røde soloppganger og solnedganger, som kunne ses stort sett over hele verden. Om himmelen viser seg like rød i dag, tenker man kun luftforurensing. Mange føler nok på en del angst over hva fremtiden nå vil bringe. Blir det virkelig tredje verdenskrig? Er menneskeheten på vei ut for stupet? Blir verden lik dystopiske fremtidsfilmer? Det ser ikke særlig lyst ut.
Men håp eksisterer. Og tro. Og heldigvis for det. Det er det utrettelige håpet og troen på å kunne lykkes som driver det ukrainske folk til å fortsette og kjempe mot imperialistiske Russland. Også det palestinske folk må klamre seg fast til håpet, for å overleve under det undertrykkende regimet til Benjamin Netanyahu. Jeg vil gjøre det helt klart at jeg ikke dømmer det russiske og israelske folk. Kun regimet og politikken. Jeg dømmer Hamas alene for det grusomme og brutale angrepet mot musikkfestivalen og sivilbefolkningen. At mennesker begår drap og voldtekter i rettferdighetens navn er for meg uforståelig. Ingenting kan rettferdiggjøre slike onde handlinger.
Jeg tror mange onde handlinger blir begått på grunn av ren egoisme. Deretter blir det «rettferdiggjort» ved sitt eget narrativ om egenverdi og religion/ideologi, og at de har blitt utsatt for urett. Vi har behov for flere mennesker som ligner Martin Luther King Jr (15/1-1929-4/4-1968). Som kan inspirere andre til håp, i dagens polariserende verden. Martin Luther King Jr sin 17 minutters tale «I have a dream «er kanskje den største talen i menneskets historie og fortsatt like dagsaktuell. For meg handler talen om at vi må se på andre mennesker som vi ser oss selv. At vi deler de samme verdiene hvor vi alle søker trygghet, mat og tak over hodet. Mål om å stifte familie. Et felles behov og ønske, uansett hvor i verden vi bor. Hvis bare øyne kunne åpnes mer, som igjen ville ført til aksept. da tror jeg vi mennesker kunne fått en bedre fremtid. For det er ikke oss mot dem. Det er VI! Og vi må oppdage oss mennesker på nytt.
Jeg avslutter dette innlegget med den berømte talen til Martin Luther King JR.
I have a dream
I say to you today, my friends, so even though we face the difficulties of today and tomorrow, I still have a dream. It is a dream deeply rooted in the American dream.
I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: "We hold these truths to be self-evident: that all men are created equal."
I have a dream that one day on the red hills of Georgia the sons of former slaves and the sons of former slave owners will be able to sit down together at the table of brotherhood.
I have a dream that one day even the state of Mississippi, a state sweltering with the heat of injustice, sweltering with the heat of oppression, will be transformed into an oasis of freedom and justice.
I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.
I have a dream today.
I have a dream that one day, down in Alabama, with its vicious racists, with its governor having his lips dripping with the words of interposition and nullification; one day right there in Alabama, little black boys and black girls will be able to join hands with little white boys and white girls as sisters and brothers.
I have a dream today.
Les gjerne mer om Edvard Munch og Martin Luther King Jr her:
Copyright Ken Roger Olberg
Februar 2024
Noe som kan være en utfordring ved å sette seg et mål, er faktisk å måtte gjennomføre det. Selv har jeg ADHD, og det er ikke din beste venn når det gjelder og ha struktur i livet. Verken i skolearbeid, jobb eller ved fritid. Det er en liten, indre kamp. Men i de siste ti årene av livet mitt har det skjedd noen forandringer. Sakte, men sikkert, har jeg klart å få til en mer organisert og oversiktlig hverdag, Noe jeg blant annet kan takke min fantastiske samboer for. Monica har vært min støtte og pådriver helt siden vi møttes, for snart ti år siden. Sammen har vi vært på en reise i livet igjennom tykt og tynt. Og det er jeg veldig takknemlig for. En del av reisen startet for alvor i 2016. Da ble vi samboere for første gang, og flyttet til Tjodalyng i Larvik kommune. Jeg hadde akkurat fått vite at jeg hadde kommet inn på Bilder Nordic School of Photography i Oslo.
Det ble daglig pendling Larvik/Oslo fra den dagen. Jeg gledet meg veldig til å ta fatt på skolebenken igjen, til tross for at jeg aldri har sett på meg selv som et «skolelys». Men det var annerledes nå. Jeg kunne endelig lære mer om min store lidenskap i livet. Alt som handlet om å fotografere. Og mer til.
Før jeg begynte på Bilder Nordic School of Photography hadde jeg allerede femten års erfaring innen foto. Så jeg eide nok en viss kontroll på det jeg drev med. Likevel føltes det som at noe vesentlig manglet. Som at fotograferingen min ikke hadde noen stemme. Jeg elsket å finne på kreative løsninger, og tok bilder av alt mulig. Men det ble en slags evig leting etter en retning eller et bestemt mål. Jeg stilte meg til slutt spørsmålet «Hva vil jeg med fotograferingen?».
I den første tiden på Bilder Nordic forstod jeg raskt min fordel ved å allerede ha læren om det tekniske på plass. Så for meg var mange av oppgavene relativt enkle. Det første året besto mest om å lære seg ulike sjangere, og ikke minst lese om fotohistorie for å forstå utviklingen av selve fotografiet. Vi lærte om dokumentar foto, redaksjonelt fotografi, og ikke minst contemporary photography. Sistnevnte heter på «godt norsk» samtidsfotografering. Særlig læren om hvordan bygge opp en narrativ (fortelling) i fotograferingen, ga meg en veldig god forståelse på hva fotografering egentlig handlet om. Jeg hadde jo selvsagt hørt frasen «Et bilde forteller tusen ord» Et utrykk jeg tidligere så på som litt naivt. Men i dag ser jeg det derimot helt treffende. Jeg liker å leke med en artig tanke. En slags sammenligning om det å ikke ha lært seg alfabetet fullstendig. Inntil jeg begynte på Bilder Nordic. Jeg fotograferte på en måte «litt A der», og «litt F» der uten at det hadde noen sammenheng. At man ikke hadde lært å sette sammen bokstaver til ord, og bildene bare endte som en haug med bokstaver i kaos. Bilder Nordic lærte meg å forstå hva bilder kan være. Og bokstavene utviklet seg til ord. Det å eie sitt eget narrativ er i dag veldig viktig for meg.
Bildet ovenfor er plukket ut fra et av bildene jeg sendte inn til opptaksprøven, for å komme inn på Bilder Nordic. Det er ikke sikkert alle klarer å tyde bildets innhold. Men jeg fotograferte en undulat hos dyrebutikken Buddy I Sandefjord. Jeg fikk en vennlig tillatelse til å fotografere fuglene, av en noe forundret ansatt, midt i åpningstid. Det varte noen timer, da man ikke ønsket å stresse fuglene for mye. Fornøyd med resultatene, forlot jeg til slutt mine små fuglevenner. En stor takk til Buddy.
Copyright Ken Roger Olberg
Januar 2024
Vi er nå over i et nytt år og de fleste av oss har tatt fatt på den første arbeidsdagen i det nye året. Det samme var det for meg. Etter en god ukes ferie var jeg tilbake på jobb hos foto.no. En jobb som jeg elsker. Jeg pendler tur/retur Sandefjord – Oslo hver dag. Togturen tar cirka 1,5 time hver vei. Det vil si at jeg er så heldig å ha 3 timer med kvalitetstid som jeg bruker til å høre musikk, lese og se på dokumentarer. Det meste handler om fotografering. Jeg får også veldig god tid til å filosofere over mine egne fotoprosjekter. Både nystartede og videre fortsettelse av gamle prosjekter. I denne utgaven av «The White Room« ønsker jeg å dele et av mine pågående langtidsprosjekt med dere.
I mitt fotoprosjekt «Å» vil jeg ta dere med på en visuell reise får å belyse noen utfordringer som moderne jordbruk har med for eksempel plastikk, kunstgjødsel og andre næringsstoffer og deres påvirkning på vårt maritime miljø.
I samspillet mellom natur og mennesker, er det en problemstilling med tilførsel av næringsstoffer fra landbruk og næringsvirksomhet. Det er også høye konsentrasjoner av plast i jorden som vi bruker for å dyrke mat. Vi liker å tenke på jordbruket vårt som noe som er naturlig og problemfritt. Sannheten er at jordbruket vårt gir store utfordringer, da vi må tilføre mye kunstgjødsel og næringsstoffer får å kunne dyrke mat.
Avrenningen fra jordbruket går ut i elver som igjen fører ut i havet. Kunstgjødsel og næringsstoffene fører til økt algeoppblomstring og en sakte død for maritimt liv i innsjøer og hav. En slik sakte død skjer i Oslofjorden. Det som er skremmende, er at ved maritim død syntes det ikke så godt siden det ikke synes på overflaten. Mennesker vil først begynne å forstå døden når fiskene og ellers maritimt liv forsvinner.
I mitt fotoprosjekt vil jeg utforske, å gi betrakter en følelse av at naturen er noe som er skjørt og sårbart. Ikke minst når vi mennesker løser et problem, ved å skape et annet.
I min fremgangsmåte i fotoprosjektet har jeg fotografert landskap og planter rundt dyrket mark i mitt nærområde. Jeg har så printet ut fotografiene. Deretter har jeg hentet og plassert ekte jord fra jordene og tilsatt sjøvann fra utløpet av elven, og latt det tørke. Jeg har så fjernet jord og avfotografert printen på nytt igjen. Jeg har deretter lagt den originale digitale filen over og slått de sammen. Mitt ønske med denne tilnærmingen er å tenke i flere dimensjoner. Og forsøke å skape et utrykk for at vi mennesker påvirker vårt nærområde på en måte som ikke alltid er lett å oppdage.
Det er et norsk ordtak som heter «Mange bekker små gjør en stor Å». Eller at «Alle bekker blir til èn stor elv». Noen mennesker ser ikke på «litt» forurensing som noe problem, men glemmer at mange bekker små blir til en stor Å.
Når det gjelder «The White Room» fremover i tid, har jeg som mål å legge ut noe nytt minimum èn gang i måneden. Kom gjerne med tips. Har du spørsmål angående dette prosjektet, eller om fotografering generelt, er det bare å sende meg en melding.
Se gjerne resten av prosjektet mitt her:
Copyright William Anders/Nasa
Desember 2023
4 søndag i advent og JULAFTEN
Tenk dere en verden uten fotografi? Det er vanskelig å se for seg. Er det ikke? Å måtte forklare kun med ord om ting et menneske aldri har sett før, kan være en utfordring. Man foretrekker helt klart den ekte gjengivelsen i form av foto. Jeg lurer på hvordan mennesker forsøkte å gi en fremstilling av jordkloden, før det faktisk ble fotografert. Som en planet sett oven ifra. Det ble jo bare en gjetning, av ting vi aldri før hadde sett. Fotografiet fortalte oss etter hvert alt. Både i detaljer, fasong og etter hvert farger. Det er med på å gi oss en felles forståelse om noe. En slags kollektiv hukommelse.
Jeg har funnet fram et fotografi som fascinerer meg veldig. Nemlig bildet av jorden tatt av astronauten William Anders under NASA Apollo 8 romferden som skjedde 21-27 desember i 1968. Dette bildet fikk mange mennesker til å forstå at jorden er en liten og sårbar plass. Et felles hjem som vi mennesker må forvalte på en bærekraftig og etisk måte. På grunn av at nysgjerrighet og oppdagerlyst ligger naturlig for oss mennesker, har vi kommet der vi er i dag. Deriblant vår stadig voksende teknologi og mange reiser til verdensrommet.
Når jeg ser på dette fantastiske bildet av jorda, tenker jeg på John Lennons sang, Imagine, og deler av teksten i sangen. Jeg husker veldig godt når han døde i desember 1980. De spilte da sangen Imagine på radio hele tiden, og jeg husker jeg spurte mamma om hva som hadde skjedd. Mamma sa at det var en veldig kjent og berømt artist som var død. Og det kunne jeg dermed forstå, da jeg syntes Imagine var den nydeligste sang jeg hadde hørt.
Dere som kjenner meg, vet at jeg ikke er religiøs. Religion inneholder for mange sterke og vrangstilte meninger. Men det betyr ikke at jeg ikke kan være åndelig. Det å finne indre ro, er vel noe alle mennesker strever etter. Det gjør i hvert fall jeg. Jeg velger å se jul og påsketid som en fin mulighet til selvransakelse, og forsøke å bli en bedre versjon av seg selv.
Jeg ønsker dere alle en flott jul, og legger ved deler av teksten til Imagine. Se på bildet, og tenk litt over teksten. Vi kan jo alltids håpe på at vi en dag kan bli en enda bedre menneskehet!
Imagine there's no countries
It isn't hard to do
Nothing to kill or die for
And no religion, too
(Lyric: John Lennon )
Les gjerne mer her :
Copyright Evan Darpino
Desember 2023
3 søndag i advent
Som jeg har nevnt tidligere, så er det fantastiske med å fotografere, det at du kan kombinere det med alle interessene dine. Jeg har hatt en lidenskap og interesse igjennom mange år, som ikke så mange vet om at jeg har eid. Den er muligens noe sær, og det var slik jeg faktisk ble kjent med samboeren min. Da hun hadde samme hobby. Jeg samler på mineraler. Både norske og utenlandske. I spennende farger, fasonger og krystaller. I en enestående matematisk oppbygging. Som barn samlet jeg steiner fra stranda, som de fleste andre barn. Men jeg ga meg liksom aldri, og ble stadig mer fascinert etter hvert som mineral -og fossilriket åpnet seg for meg. Rundt 13 års alderen meldte jeg meg inn i Vestfold Geologi forening. Samlerne der viste en slik entusiasme både innen mineralogien og geologiens verden, at man slukte faget rått som liten guttunge, på en helt annen måte enn hva jeg hadde gjort på skolen. De ble små skatter for meg. Mineralene kan både være sjeldne og vanlige, men like vakre. Enkelte har svært høye verdier og enkelte av mineralsamlerne levde kun av å finne og selge dette på markeder.
Det har selvsagt variert litt hvor aktiv jeg har vært, innen dyrking av denne interessen, som deltagelse på foreningsmøter og messer, avhengig av hvor jeg har stått i livet mitt. Men jeg vet at jeg aldri vil slutte å samle. De siste tre årene har jeg nok ikke fått vært like engasjert som jeg ønsker, fordi jeg jobber hos foto.no som ligger i Oslo. Jeg pendler hver dag og har derfor ikke så mye fritid igjen til egne interesser. Når jeg ser et flott stykke fotografi av mineraler, minner det meg ofte om fotografen Evan Darpino. Hans måte å fotografere mineraler på er utrolig spennende og interessant. Det flotte mineral bilde jeg har lagt ved, er av typen Fluoritt, og kan oppstå i alle slags farger. Det jeg liker spesielt med Evan Darpino sine fotografier, er hans lek med lys og kreativitet. Måten han blander inn andre elementer og materialer på for å fremheve mineralets farger og former på. Uttrykke lekenhet, skjønnhet og fritt arbeid på, så betrakteren blir enda mer nysgjerrig. Jeg har lovet meg selv at jeg skal begynne å fotografere mer mineralbilder i fremtiden.
Nå er det bare en uke til jul! Kos dere masse.
Sjekk gjerne mer av hans flott arbeid her:
Copyright Robert Capa
Desember 2023
2 søndag i advent
Da er jeg hjemme igjen fra ferien i Spania. Hver gang jeg er i Spania tenker jeg på den spanske borgerkrigen og det meget berømte bildet «The Falling Soldier», fotografert av Magnumfotografenes store sønn, Robert Capa i 1936. Det som gjør dette bildet så spesielt er at mange mener at bildet er arrangert. At den fallende mannen på bildet er en skuespiller og ikke en ekte soldat. Og det var veldig spektakulært og hevde på denne tiden, da et fotografi «aldri lyver». Sannheten er at et fotografi aldri noensinne har fortalt sannheten. Det er bare en myte og ønsketenkning. Det var faktisk veldig vanlig å fotografere arrangerte bilder på denne tiden, under den Spanske borgerkrigen fordi det ikke var så lett å få akkreditering for å reise til fronten hvor det foregikk harde kamphandlinger.
Man kan kanskje spørre seg om hvorfor jeg ønsker å skrive om akkurat dette. Det er fordi fotografering alltid har vært noe vi mennesker har oppfattet som sannhet. Manipulering av bilder har alltid eksistert. Det finnes ikke noen universell analog film eller digital sensor. Hvilken optikk og type kamera har også en påvirkning på bildet. Hva er sannheten mellom en 50 mm, 80 mm eller 200 mm? Ikke minst har det alltid vært fikset på bilder i form av lys og skygger. Mye er utforsket og prøvd ut i både tradisjonelle analoge mørkerom og i digitale mørkerom. Det som vi tidligere brukte ukesvis på å lage i tradisjonelt mørkerom, kan vi i dag forenkle i digitale mørkerom. KI (kunstig intelligens) vil fra nå utfordre fotografiet i høy grad. Redigering av bilder ved bruk av KI vil føre til enda større tvil over fotografiets troverdighet. Alt vil bunne i om man har tillit til fotografen. Og hva man til slutt definerer som ekte.
For meg personlig er fotografiet et verktøy for å fortelle en historie, akkurat som en maler eller tegner. Jeg liker utrykkene fotograferingen kan formidle. Og ikke minst fleksibiliteten fotografering gir oss til å skape. Uansett om det er av natur, mennesker, kunst eller vitenskap.
Dette ble nok en alvorlig fordypning i fotofilosofi fra min side. Jeg lover at neste innlegg blir litt mer lystig og lett. Det nærmer seg jo tross alt jul. Og med det julegleder.
Ha en fin førjulstid!
Les gjerne mer om Robert Capa her:
Copyright Sebastian Salgado
Desember 2023
1 søndag I advent
I dag er det 1 søndag i advent. Jeg er for tiden i Spania hos besteforeldrene til min samboer. Kurt og Gerd Inger bor fast i Alfaz DeL Pi. Det har de gjort i snart 19 år og stortrives. De kjøpte feriehus for første gang i 1986 i den spanske byen Denia. Min samboer gikk i barnehagen der et år og føler Spania er hennes andre hjemsted. Vi pleier å reise hit en til to ganger i året, for å besøke besteforeldrene hennes.
Spania er et land med en veldig lang og rik historie. Spania koloniserte store deler av datidens Amerika på jakt etter gull og misjonering av indianere, eller andre mennesker fra cirka rundt 1400 tallet. Og det minner meg om et fotografi av Sebastian Salgado. Ett bilde av mennesker som jobbet i en gullgruve I Brasil kalt Serra Pelada. Det kunne minne om porten til helvete. For øvrig et helvete som bare vi mennesker kan skape.
Det får meg også til å filosofere over livet jeg lever i dag. Til tross en del motstand tidlig i livet mitt, har jeg landet med begge beina i bakken. Jeg føler meg trygg, ydmyk og sikker på meg selv. Jeg er utrolig heldig i forhold til mange andre mennesker i verden, som er nødt til å kjempe hver eneste dag for å overleve. Fotografiet av Sebastian Salgado er tatt i 1986. Det viser at menneskers smerter og lidelser ikke er noe som bare hører fortiden til. Vi er fortsatt i dag vitner til mange menneskers forferdelige lidelser rundt i verden.
Mine tanker går til ofrene i Ukrainia og Israel/Palestina konflikten.
Les gjerne mer om Sebastian Salgado her:
November 2023
Del 2
I en alder av straks 50 år, har jeg begynt å reflektere over det å bli eldre. Ordet eldre og ordet gammel gjør meg iblant litt usikker på hva jeg selv kan kalles. Hadde jeg møtt den 14 år gamle Ken Roger i døra i dag, hadde han trolig sagt; Shit, så gammel du har blitt!? Likevel synes jeg alle 50 år gamle menn fotografert før 1970 ser eldgamle ut. Kan det være en trøst? Jeg er svært takknemlig for det kloke hodet som en gang sa at alder bare er et tall. Det er jo mye sannhet i det. Og hvordan helsa står til selvfølgelig. I løpet av mine 50 år har jeg klart å samle mye minner. Både på godt og vondt. Man sitter igjen med følelsen av et langt liv. Likevel føler jeg også at jeg har hele livet foran meg. For meg er det å fylle 50 år bare en ny begynnelse. Et nytt kapittel i livet mitt.
Som 15 åring var jeg så skråsikker på at jeg nå var blitt en voksen fyr, og at jeg eide nok kunnskap til hvordan jeg skulle leve mitt liv. Jeg er nok ikke eneste 14 åringen som har ment det opp igjennom. En umoden og naiv ungdom, som tok litt feil valg. Ah! Hadde jeg bare visst bedre … skulle jeg selvfølgelig gjort alt jeg kunne for å tjene inn penger på å kjøpe et nytt kamera. Startet fotokarrieren allerede da. Ikke brukt opp konfirmasjonspengene på annet tull. Jeg mener å huske at kamerakjøp streifet hodet mitt et sekund eller to. Men det ble bare med drømmen gitt. Også skulle jeg selvfølgelig vært fotograf i militæret. Det hadde vært kult.
Det var først mye seinere i livet, I en alder av rundt 25 år at fotointeressen slo tilbake på meg. Min kjære tante Liv jobbet hos Dysthe Foto i Sandefjord.. om butikken kanskje hadde et gammelt kamera liggende, som jeg kunne kjøpe for en billig penge. Jeg var heldig og fikk meg et Canon-kompaktkamera. Dermed ble min fotointeresse vekket til live igjen. Jeg hadde gleden av å fotografere med dette en stund, da jeg en dag kom over en Canon a1 med en FD 50 mm f 1.8 til en billig penge. Jeg hadde litt ekstra penger på bok og kjøpte dette umiddelbart. Noe jeg aldri har angret på i ettertid. Det var som om jeg var 14 år igjen. Alle gode minner og følelser fra den tiden strømmet tilbake igjen. All min fritid gikk deretter til å fotografere. Alt fra naturfoto, portretter og Stillife.
På gjensyn og takk for at du er med på min reise! Både som gammel og ung.
November 2023
Del 1
Velkommen til "The White Room"! Et digitalt rom hvor jeg ønsker å dele mine tanker om fotografering. Alt i fra egne prosjekter, andre fotografer sine prosjekter, foto historie og kunst.
Hvorfor har jeg kalt denne siden "The White Room" ? Alle som kjenner til fotografering har mest sannsynlig hørt om mørkerom ( Dark Room ) hvor fotografer, igjennom tidene, har fremkalt sine lysømfintlige negativer. Før den digitale tidsalder og den digitale fotograferingen. Til forskjell fra den analoge tidsalder ,hvor man var avhengig av å ha et mørkerom for å fremkalle negativene, trenger vi i dag kun en datamaskin. Analog fotografering er riktignok på nytt i medvind. Men det er den digitale fotograferingen som dominerer.
Men nok om det. Her kommer litt om meg. Første gang jeg fikk interesse for fotografering var som 14 åring. Jeg valgte fotografering som valgfag på varden ungdomsskole i Sandefjord. Det var utrolig spennende å få utdelt eget kamera. Jeg mener å huske at det var en Canon AE1, med en fast 50 mm. Vi fikk lov til å ta det med hjem i en periode. Etter å ha fotografert en rull med film, var det deretter inn i mørkerom for å oppleve magien som analog foto kan gi. Jeg syntes det var utrolig artig å se bildene mine sakte dukke frem. Magien fanget meg. Jeg ønsket meg lenge et eget kamera etter denne opplevelsen. Men 14 åringer hadde som regel et stramt budsjett. Selv måtte jeg la det bli med drømmen for noen år.
Dette var litt om meg. En gang i sin tid da jeg fortsatt var nyklekt.
Hyggelig om dere fortsetter å følge meg.
Ønsker dere alle en fin tid fremover!