Copyright pressefotograf Johannes Stage
Mai 2024
Av alle måneder i året er kanskje mai en av mine favoritter. Våren har fått et godt fotfeste og det spirer og gror over alt. Fugler og dyr er igjen ferd med å øke sin bestand. Men noe annet som også er et sikkert vårtegn, er frigjørings- og veterandagen 8. mai. Da vi feirer og minnes om at Norge ble frigjort fra nazi Tyskland. Og vi hyller motstandsfolk, krigsseilere og alle sivilpersoner som har kjempet og stått i tjeneste for Norge. Hjemme på veggen, over arbeidspulten min, har jeg blant annet to spesielle fotografier hengende. Disse hang tidligere på veggen hjemme hos mine besteforeldre, på Sjuve i Sandefjord. Det ene bildet er av min bestefar, Torleif Tveitan, som var i Garden fra 15/10-1938 til 15/4-1939. Altså rett før den store krigen kom til Norge. Det andre bildet, som vist ovenfor, er mer kjent og viser hjemmestyrkene som overtar Akershus festning 11. mai 1945. Noe jeg kommer tilbake til.
Med tanke på dette ønsker jeg å hylle min nære familie. som var med å kjempe i kamper under 2. verdenskrig og i fredstid.
Først ute er min bestefar Torleif Tveitan født 20/1-1917. Som ung mann hadde han knapt vært et år i garden, før han opplevde at Norge ble invadert 9. april 1940. Han ble da innkalt til tjeneste og sendt videre til Setesdal ved Evje. Jeg husker at min bestefar fortalte meg om denne hendelsen. Hvor han og hans medsoldater lå klare med hver sin mitraljøse, på et sted i skogen hvor de visste tyskerne ville komme. De norske soldatene var i sterkt undertall. Bestefar så tyskerne komme mot dem i hundretalls. Han lå med fingeren på avtrekkeren og ventet på ordre om å gi ild. Jeg kan tenke meg det var mye spenning i luften i det øyeblikket. Men noe ordre kom aldri. En tysk kommandant fortalte over høyttaler at de selv var overlegne i antall soldater, og at det ikke ville bli spilt blod hvis de norske soldatene overga seg. Heldigvis for min bestefar forstod den norske kommandanten alvoret. At de var i ferd med å bli slaktet for ingen grunn. Min bestefar og de andre norske soldatene overga seg, hvor de ble sendt hjem etter noen dager. Heldigvis for meg. For hadde kommandanten åpnet ild så hadde jo ikke jeg eksistert.
En annen som deltok i 2 verdenskrig er min oldefar Erling Olberg født 21/3-1905. Han var med på slaget Stryken og Harestua i Lunner kommune (Oppland) som skjedde i perioden 14-17 april 1940. Erling ønsket ikke rippe opp i hendelser under krigen, så min familie vet lite detaljer rundt dette. Men han var med å stoppe tyskerne i form av sperringer, og lagde feller av stein og tømmer, som de sendte utenfor fjellsider når de så tyske koloner komme. Jeg mener å huske at noen av disse scenene er gjenskapt i storfilmen «Kongens nei». To kamerater av oldefar ble skutt og drept. Noe som nok var svært traumatisk for han. Som mange andre soldater som har opplevd krigens grusomheter, valgte han å ikke snakke så mye om dette. Oldefar Erling prøvde nok å glemme eller fortrenge vonde minner, men krigen vil for alltid sette spor. Jeg husker han bare som en flott og veldig snill mann. Hans opplevelser fra krigen fikk jeg først høre om etter hans død.
Så må jeg selvfølgelig referere til min far Tom Erik Olberg, som var offiser i Libanon fra oktober 1988 til 1989. Han var stasjonert i byen Ebel es Saqi, som var norbatt sitt hovedkvarter i Sør-Libanon. Dette husker jeg veldig godt. Jeg var rundt 14-15 år på den tiden. Og syntes det var rart at pappa befant seg i et så fremmed land i flere måneder av gangen.. Jeg husker at han sendte postkort til meg og søsknene mine. Iblant kunne han også ringe til oss. Den perioden var litt surrealistisk for meg. Men jeg var umoden og uviten og forstå nok ikke den viktige innsatsen min Pappa gjorde. Takk til han for det !
Jeg hopper litt tilbake i tekst og vil utdype bildet som er fotografert av pressefotograf Johannes Stage. Det som viser når hjemmestyrkene overtar Akershus festning 11. mai 1945. Her med en veldig artig detalj. Det er daværende fenrik Terje Rollem (f. 16/9-1945, død 4/4-1993) og en av lederne av milorg-styrkene, under 2 verdenskrig, som skulle overta festningen fra den tyske kommandanten major Josef Nichterlein. Det jeg finner artig er at Fenrik Terje Rollem møter opp, uten noen indikasjon på at han var offiser. Rollem var kledd som en vanlig menig, noe som tydelig irriterte den tyske offiseren. Selv om tyskeren av høy rang ble sterkt fornærmet, måtte han likevel gi fra seg festningen til denne «menige». En type hersketeknikk tatt i bruk på korrekt måte, mener nå jeg. Den tyske kommandanten glemte neppe denne episoden. En nedverdigende tapt slag, som han kunne ta med seg videre tilbake til gjenstående rester av det tyske rike.
Slike store hendelser setter spor i mennesker. Ikke minst i dem som opplever krig og grusomheter på nært hold. Vi opplever alt som følger med dette med på ulike måter. Noen håndterer umenneskelig press bedre enn andre. Men en ting vi må minne oss selv på, er at vi aldri er alene. Ingen er faktisk alene før det siste mennesket på jorden ha tatt sitt siste åndedrag.
Jeg ønsker å avslutte dette innlegget med å takke dere alle som har bidratt med å kjempe for Norge i krig og tjeneste med en av de mest anerkjente strofene fra 2. verdenskrig, fremført av artisten Vera Lynn, som går som følgende:
We'll meet again
Don't know where
Don't know when
But I know we'll meet again some sunny day
Les gjerne mer her: