Copyright pressefotograf Johannes Stage

Mai 2024
Av alle måneder i året er kanskje mai en av mine favoritter. Våren har fått et godt fotfeste og det spirer og gror over alt. Fugler og dyr er igjen ferd med å øke sin bestand. Men noe annet som også er et sikkert vårtegn, er frigjørings- og veterandagen 8. mai. Da vi feirer og minnes om at Norge ble frigjort fra nazi Tyskland. Og vi hyller motstandsfolk, krigsseilere og alle sivilpersoner som har kjempet og stått i tjeneste for Norge. Hjemme på veggen, over arbeidspulten min, har jeg blant annet to spesielle fotografier hengende. Disse hang tidligere på veggen hjemme hos mine besteforeldre, på Sjuve i Sandefjord. Det ene bildet er av min bestefar, Torleif Tveitan, som var i Garden fra 15/10-1938 til 15/4-1939. Altså rett før den store krigen kom til Norge. Det andre bildet, som vist ovenfor, er mer kjent og viser hjemmestyrkene som overtar Akershus festning 11. mai 1945. Noe jeg kommer tilbake til.
Med tanke på dette ønsker jeg å hylle min nære familie. som var med å kjempe i kamper under 2. verdenskrig og i fredstid.
Først ute er min bestefar Torleif Tveitan født 20/1-1917. Som ung mann hadde han knapt vært et år i garden, før han opplevde at Norge ble invadert 9. april 1940. Han ble da innkalt til tjeneste og sendt videre til Setesdal ved Evje. Jeg husker at min bestefar fortalte meg om denne hendelsen. Hvor han og hans medsoldater lå klare med hver sin mitraljøse, på et sted i skogen hvor de visste tyskerne ville komme. De norske soldatene var i sterkt undertall. Bestefar så tyskerne komme mot dem i hundretalls. Han lå med fingeren på avtrekkeren og ventet på ordre om å gi ild. Jeg kan tenke meg det var mye spenning i luften i det øyeblikket. Men noe ordre kom aldri. En tysk kommandant fortalte over høyttaler at de selv var overlegne i antall soldater, og at det ikke ville bli spilt blod hvis de norske soldatene overga seg. Heldigvis for min bestefar forstod den norske kommandanten alvoret. At de var i ferd med å bli slaktet for ingen grunn. Min bestefar og de andre norske soldatene overga seg, hvor de ble sendt hjem etter noen dager. Heldigvis for meg.  For hadde kommandanten åpnet ild så hadde jo ikke jeg eksistert.
En annen som deltok i 2 verdenskrig er min oldefar Erling Olberg født 21/3-1905. Han var med på slaget Stryken og Harestua i Lunner kommune (Oppland) som skjedde i perioden 14-17 april 1940. Erling ønsket ikke rippe opp i hendelser under krigen, så min familie vet lite detaljer rundt dette. Men han var med å stoppe tyskerne i form av sperringer, og lagde feller av stein og tømmer, som de sendte utenfor fjellsider når de så tyske koloner komme. Jeg mener å huske at noen av disse scenene er gjenskapt i storfilmen «Kongens nei». To kamerater av oldefar ble skutt og drept. Noe som nok var svært traumatisk for han.  Som mange andre soldater som har opplevd krigens grusomheter, valgte han å ikke snakke så mye om dette. Oldefar Erling prøvde nok å glemme eller fortrenge vonde minner, men krigen vil for alltid sette spor. Jeg husker han bare som en flott og veldig snill mann. Hans opplevelser fra krigen fikk jeg først høre om etter hans død.
Så må jeg selvfølgelig referere til min far Tom Erik Olberg, som var offiser i Libanon fra oktober 1988 til 1989. Han var stasjonert i byen Ebel es Saqi, som var norbatt sitt hovedkvarter i Sør-Libanon. Dette husker jeg veldig godt. Jeg var rundt 14-15 år på den tiden. Og syntes det var rart at pappa befant seg i et så fremmed land i flere måneder av gangen.. Jeg husker at han sendte postkort til meg og søsknene mine. Iblant kunne han også ringe til oss. Den perioden var litt surrealistisk for meg. Men jeg var umoden og uviten og forstå nok ikke den viktige innsatsen min Pappa gjorde. Takk til han for det !
Jeg hopper litt tilbake i tekst og vil utdype bildet som er fotografert av pressefotograf Johannes Stage.  Det som viser når hjemmestyrkene overtar Akershus festning 11. mai 1945. Her med en veldig artig detalj. Det er daværende fenrik Terje Rollem (f. 16/9-1945, død 4/4-1993) og en av lederne av milorg-styrkene, under 2 verdenskrig, som skulle overta festningen fra den tyske kommandanten major Josef Nichterlein. Det jeg finner artig er at Fenrik Terje Rollem møter opp, uten noen indikasjon på at han var offiser. Rollem var kledd som en vanlig menig, noe som tydelig irriterte den tyske offiseren. Selv om tyskeren av høy rang ble sterkt fornærmet, måtte han likevel gi fra seg festningen til denne «menige». En type hersketeknikk tatt i bruk på korrekt måte, mener nå jeg. Den tyske kommandanten glemte neppe denne episoden. En nedverdigende tapt slag, som han kunne ta med seg videre tilbake til gjenstående rester av det tyske rike.
Slike store hendelser setter spor i mennesker.  Ikke minst i dem som opplever krig og grusomheter på nært hold. Vi opplever alt som følger med dette med på ulike måter. Noen håndterer umenneskelig press bedre enn andre. Men en ting vi må minne oss selv på, er at vi aldri er alene. Ingen er faktisk alene før det siste mennesket på jorden ha tatt sitt siste åndedrag.
Jeg ønsker å avslutte dette innlegget med å takke dere alle som har bidratt med å kjempe for Norge i krig og tjeneste med en av de mest anerkjente strofene fra 2. verdenskrig, fremført av artisten Vera Lynn, som går som følgende:

We'll meet again
Don't know where
Don't know when
But I know we'll meet again some sunny day

Les gjerne mer her:


Avisutklipp fra den dagen jeg ble født som min tante Kari sparte på.

April 2024
Det har seg sånn at jeg fylte 50 år nå i april. Jeg kom til verden på en skjærtorsdag klokken 13.15, den 9. april 1974. Et årstall som enkelte musikkinteresserte forbinder med artister som Paul McCartney&Wings, Band On The Run, og Eric Clapton sin I Shot The Sheriff. James Bond filmen «Mannen med den gylne pistol» var også aktuell dette årstallet. Det skjedde mye rundt i verden, men for meg var 9 april 1974 kun en fødsel.  For mamma og pappa derimot ble det sikkert en stor omveltning da hverdagen plutselig ble fylt med barneskrik og bleieskift, som så mange andre foreldre må igjennom. Jeg vet at det med tiden ble en krevende oppgave for dem å forsøke å håndtere en ustyrlig, liten tass. Samtidig skapte man mye latter og forundring. Tiden lar seg ikke stoppe, og den krevende tassen har nå fylt 50 år. Dette ble feiret med familie og venner i Pyntestuen på Breidablikk i Sandefjord, lørdag 13. april. Dagen var fantastisk. Det er alltid hyggelig å kunne samle folk man ellers ikke treffer så ofte. Min mor, søster, og min flotte kjæreste kom med rørende taler. Tante Kari ga meg et veldig sjarmerende bursdagskort, hvor det fulgte med et lite avisutklipp fra Sandefjords blad. En liten kunngjøring om at min pappa Tom Erik Olberg og min mamma Else Marion Tveitan hadde fått en sønn den 9 april 1974. En av tingene jeg jo ble veldig rørt over at hun hadde spart så lenge på, og som jeg ønsker å vise dere her.. Minner er artig. Jeg ble også veldig overrasket over at faren min endelig fylte et bursdagskort med noe mer enn bare den enkle setningen «gratulerer med dagen». For anledningen hadde han sitert visdomsordene; Tro ikke alt hva du hører, si ikke hva alt du vet, så sparer du mange bører på sinn og samvittighet. Var ikke det fint? Det syntes iallfall jeg. Enden på visa er at jeg nå tilhører legeoppdelingen 50-60 års gruppen. Da har jeg muligens endelig blitt voksen!?

Copyright Anand Varma
1. april, 2 påskedag
Så har vi kommet til den siste dagen av årets påske og påskekalenderen. Jeg håper dere har funnet innleggene interessante. Jeg tenkte å avslutte med Anand Varma og hans veldig inspirerende fotografier av dyr.  Jeg kom over Anand i den nye serien «photographer» som er å finne på Disney+. Hans type fotografering av dyr gjør meg nysgjerrig på dyrene han fotograferer, og ikke minst valg av lyssetting og visuelle hjelpemidler for å gi oss den opplevelsen han ønsker.
Det flotte fotografiet av en honningbie symboliserer og tolker jeg som vår og at alt liv våkner fra dvalen. Jeg ser frem til å kunne oppleve liv rundt meg igjen. Albert Einstein sa en gang at hvis biene dør ut, vil vi mennesker dø ut etter 4 år. Jeg tror faktisk at om biene skulle blitt utryddet, så ville vi mennesker slite såpass mye med matproduksjon, at samfunnet hadde kollapset. I en verden uten bier og lignede nyttedyr, måtte vi mennesker ha pollinert alt av planter og blomster selv. Det hadde vært litt av en jobb. Med dette ønsker jeg å avslutte årets påskekalender ved og ønske våren og nytt liv velkommen. Og ta ekstra godt vare på biene.
Les gjerne mer om denne utrolig dyktige fotografen:
Se mer av hans arbeid her:
Ønsker dere en fantastisk vår!

Copyright bildet til venstre Ken Roger Olberg og bildet til høyre Aubrey "Po" Powell

31. mars, 1 påskedag
I dag har jeg så mye tanker at jeg ikke aner hvor jeg skal begynne. Jeg vet at jeg vil fortelle dere om den fantastiske, nye dokumentaren Squaring the cirkle (The Story of Hipgnosis) som er regissert av den dyktige fotografen Anton Corbijn. Problemet mitt er om jeg skal fortelle om selve fotografen Anton Corbijn eller om Hipgnosis, et berømt grafisk designerbyrå. Sistnevnte har designet flere av albumcoverene til Pink Floyd, og ellers mange kjente artister. Jeg behøver kanskje ikke skrive så mye. Jeg lar dere utforske dokumentaren selv. Til de av dere som velger å se dokumentaren, så er det bare å kose seg. Det gjorde jeg!
Ellers er fotografiet ovenfor et skoleprosjekt jeg gjorde for 7 år siden, hvor målet var å herme etter et albumcover. Jeg legger ved originalbildet som er fotografert av den dyktige Aubrey «Po» Powell, nettopp fra designbyrået Hipgnosis og bildet jeg laget. Det ble ganske så likt, ble det ikke? Dere kjenner muligens igjen hvilket album og artist dette er også?
Ps. I morgen 1 april kommer det siste påske innlegget i «The White Room»
Ha en fortsatt fredfull påske!
 Les gjerne mer her:

Copyright Daniel Archer
30. mars, påskeaften
For meg går det i foto døgnet rundt. Påskeaften er ikke noe unntak. I år er det min tur til å jobbe påskeaften i butikken til foto.no i Barcode i Oslo. Hos foto.no går det i foto og video hele tiden. Så man kan derfor kalle meg utrolig heldig som kan jobbe med likesinnede også på arbeidsplassen. Både arbeidskollegaer og kunder gir hverandre mye inspirasjon. Vi deler fotokunnskap og fotofilosofi oss imellom, og læren om andre fotografer og kunstnere rundt om i verden.
En fotograf jeg ønsker å dele med dere er Daniel Archer. Han er en australsk fotograf, som jeg kom over på Instagram. Da jeg oppdaget fotografiene hans, ble jeg umiddelbart trollbundet og straks mer nysgjerrig på hans arbeid. Det jeg liker spesielt ved hans fotografier er bruken av lys, av modellene, og hvordan modellene blir stylet. Jeg er ingen motefotograf selv, men hvis jeg skulle vært det, er det akkurat slike fotografier jeg ville tatt. 
Det er nettopp dette som er så fint med fotografering og kunst. At man kan oppleve nye fotografer hele tiden. Det stopper aldri opp. Hvis jeg skal driste meg til å spå fremtiden, så vil fotografiet alltid eksistere.
Ps. I morgen 31. mars og 1 april kommer det et nytt påskeinnlegg i «The White Room»
Ønsker dere fortsatt en fredfull påske!
Se gjerne mer av hans arbeide her:

Copyright Josef Koudelka
29. mars, langfredag
Langfredag er vel den mest hellige dagen i den kristne tradisjon, og markerer den dagen hvor Jesus Kristus døde på korset. Jesus var neppe det første mennesket i historien som ble påført grusomme lidelser. Og langt ifra den siste. Er det noe vi mennesker virkelig er gode på, er å gi hverandre lidelser. Det interessante må jo være at det fremdeles ikke eksisterer noen form for fred i det «Det Hellige Land». Fremdeles pågår det store konflikter mellom Jødedommen, kristendommen og Islam. Enda alle de nevnte religionenes tilhengere omtaler sin egen som en fredens religion.  
Den glimrende fotodokumentarfilmen Shooting Holy Land, av Josef Koudelka, viser oss naturlandskapet og bylandskapet i det kaotiske Israel og Palestina. Josef Koudelka selv er en Tsjekkisk-fransk fotograf, og er medlem av det magiske Magnum Photos. Koudelka er blant annet kjent for sine fotografier som ble tatt under Warzawapaktens (Sovjetunionen) invasjon av Tsjekkoslovakia, fordi landets leder, Alexander Dubcek av kommunistpartiet, hadde innført noen liberalistiske reformer. Disse ga landet mindre sensur, færre reiserestriksjoner, større ytringsfrihet og mer åpenhet for flerparti-politikk. Denne invasjonen og protestaksjonen er kjent som; Praha våren 1968.
Ps. Jeg kommer til å legge ut nye påske innlegg på «The White Room» 30. mars til 1. april.
Ønsker dere en fredfull påske!
Sjekk ut gjerne mer av Josef Koudelka her og gjerne lei filmen hans på vimeo:

Copyright Albert Watson

28 mars Skjærtorsdag
I følge den kristne religion er påsken forbundet med lidelser. Det er ikke noe nytt at fotografer velger religion som tema i sine fotografier. Albert Watson er ingen unntak. Fotografiet «Hand with Torns» av modellen og skuespillerinnen Omahyra Mota, er for meg et veldig sterkt bilde, og passer å vise nå i påsken, synes jeg. Man kan nærmest føle at tornene penetrerer huden, og faktisk kan tro på at det er Omahyra Mota sitt eget blod som renner ned langs armen hennes. Om dette er tilfelle vet jeg ikke, men jeg vil tippe at tornene uansett er temmelig plagsomme og smertefulle. Blodet er mest sannsynlig griseblod eller teaterblod. Men virkningen og effekten av fotografiet er svært realistisk gjengitt. Og med bruken av den typiske gulfargen som symboliserer påsken, finner jeg bildet estetisk vakkert.
Av de av dere som har fulgt meg en stund har kanskje fått med seg at jeg har hatt om fotografen Albert Watson tidligere. Noe som også stemmer. Men den Skotske fotografen imponerer meg veldig og jeg går aldri lei av bildene hans.
Ps. Jeg kommer til å legge ut nye påske innlegg på «The White Room» 29 mars til 1 april.
Ønsker dere en fredfull påske!
Les gjerne mer her:
Copyright David Nadlinger 
24. mars Palmesøndag
Så er endelig påsken her. Mange forbinder påske med hyttetur på fjellet, tid med familien, eller egentid. For meg er påsken en tid hvor jeg reflekterer rundt livet mitt og går litt dypere inn i meg selv. Men også refleksjoner om mennesker, jorden og universet. Jeg er ikke religiøs. men ser på med selv som åndelig. For meg er det å være åndelig en måte og kunne erkjenne følelsene mine på.  Ikke minst å bruke følelsene og sansene mine mer aktivt. Jeg erkjenner også at det finnes en hel de uforklarlige ting som verken jeg eller vitenskapen kan forklare. Men det er vel det som er fantastisk og spennende. Jeg ønsker her å henvise til et forsøk som ble utført i Geneva, i Sveits, av noen brilliante forskere. De klarte å gjøre om to tvilling protoner. Kort fortalt ble disse tvilling protonene adskilt, og deretter plassert i en beholder, syv mil fra hverandre. Det som var sprøtt, var at når forskerne simulerte det ene protonet til å bevege seg, så reagerte det andre protonet på akkurat samme måte. På nøyaktig samme tid. Hvordan i all verden er dette mulig? 
Protoner finnes inne i atomkjerner. Fotografiet over viser det første bilde av et strontium atom (markert med gul ring). Og tenk dere, inne i den finner vi protoner. Og det er nesten uforståelig hvor lite dette er av størrelse.
PS. Jeg kommer til å legge ut et nytt påskeinnlegg hver dag, her inne på «The White Room», mellom 28 mars til 1 april. Litt for å hylle disse helligdagene.
Ønsker dere en fredfull påske!
Les gjerne mer her:
Copyright Munch Museum og Nobel Foundation
Mars 2024
Akkurat nå føler jeg menneskeheten på denne vakre jord, vår skjøre blå klinkekule, er ved et slags skille. Det pågår for øyeblikket en meningsløs krig i Ukrainia og i Midtøsten, mellom Israel og Palestina. Suverene stater med Vladimir Putin og Benjamin Netanyahu som sine lederskikkelser. De burde nå vite bedre. På alle måter. Man burde ha lært av historien, og ikke minst klare å se alle disse forferdelige lidelsene mennesker må gå igjennom, takket være deres krigføring. Konfliktene får meg til å reflektere over det gode og det onde som finnes i oss alle. Vi består av Ying og Yang.  Motsetningene som får oss til å skille mellom rett og galt. Hadde vi ikke eid denne evnen, ville vi nok ligget på et intelligensnivå tilhørende en amøbe. Mennesker fungerer best under trygge og forutsigbare forhold. En verden i kaos gagner ingen på lengre sikt. Likevel vil det aldri eksistere noen balanse mellom det gode og onde.
Hvis vi tar en titt på historien har vi mennesker gjort noen helt fantastiske fremskritt, men sikkert like mange feilskritt. Nåtidens mennesker har et fortrinn som fortidens mennesker ikke hadde. Det er nok lettere for det moderne mennesket å betrakte seg selv fra utsiden. Via tekster, malerier, fotografier, TV, internett og sosiale medier burde vi nå kunne være klare om et felles mål. Og ikke minst hva som vil være det beste for menneskeheten. Men den gang ei. Jeg liker å se på oss mennesker som oppdagere og forvaltere. Akkurat nå forvalter vi jorden og oss selv på en utrolig ufornuftig måte. Følelsen av frustrasjon som jeg billedlig fletter inn i det berømte maleriet «Skrik» av Edvard Munch? Jeg har vært så heldig å oppleve maleriet flere ganger på nasjonalmuseet, og i nylig tid på Munchmuseet.  Ved det fasjonable Barcode i Oslo. Det er noe virkelig spesielt med maleriet skrik. Edvard Munch malte dette bilde etter en angstfylt naturopplevelse på en av sine turer fra Ekeberg i Oslo. Hans valg av rød himmel er, ifølge noen astronomer, fra et vulkanutbrudd i Indonesia fra november 1883 til februar 1884.  Utbruddet skapte svært røde soloppganger og solnedganger, som kunne ses stort sett over hele verden. Om himmelen viser seg like rød i dag, tenker man kun luftforurensing. Mange føler nok på en del angst over hva fremtiden nå vil bringe. Blir det virkelig tredje verdenskrig? Er menneskeheten på vei ut for stupet? Blir verden lik dystopiske fremtidsfilmer? Det ser ikke særlig lyst ut.
Men håp eksisterer. Og tro. Og heldigvis for det. Det er det utrettelige håpet og troen på å kunne lykkes som driver det ukrainske folk til å fortsette og kjempe mot imperialistiske Russland.  Også det palestinske folk må klamre seg fast til håpet, for å overleve under det undertrykkende regimet til Benjamin Netanyahu. Jeg vil gjøre det helt klart at jeg ikke dømmer det russiske og israelske folk. Kun regimet og politikken. Jeg dømmer Hamas alene for det grusomme og brutale angrepet mot musikkfestivalen og sivilbefolkningen. At mennesker begår drap og voldtekter i rettferdighetens navn er for meg uforståelig. Ingenting kan rettferdiggjøre slike onde handlinger. 
Jeg tror mange onde handlinger blir begått på grunn av ren egoisme. Deretter blir det «rettferdiggjort» ved sitt eget narrativ om egenverdi og religion/ideologi, og at de har blitt utsatt for urett. Vi har behov for flere mennesker som ligner Martin Luther King Jr (15/1-1929-4/4-1968). Som kan inspirere andre til håp, i dagens polariserende verden. Martin Luther King Jr sin 17 minutters tale «I have a dream «er kanskje den største talen i menneskets historie og fortsatt like dagsaktuell. For meg handler talen om at vi må se på andre mennesker som vi ser oss selv. At vi deler de samme verdiene hvor vi alle søker trygghet, mat og tak over hodet. Mål om å stifte familie. Et felles behov og ønske, uansett hvor i verden vi bor.  Hvis bare øyne kunne åpnes mer, som igjen ville ført til aksept. da tror jeg vi mennesker kunne fått en bedre fremtid. For det er ikke oss mot dem.  Det er VI! Og vi må oppdage oss mennesker på nytt.
Jeg avslutter dette innlegget med den berømte talen til Martin Luther King JR.

I have a dream

I say to you today, my friends, so even though we face the difficulties of today and tomorrow, I still have a dream. It is a dream deeply rooted in the American dream.
I have a dream that one day this nation will rise up and live out the true meaning of its creed: "We hold these truths to be self-evident: that all men are created equal."
I have a dream that one day on the red hills of Georgia the sons of former slaves and the sons of former slave owners will be able to sit down together at the table of brotherhood.
I have a dream that one day even the state of Mississippi, a state sweltering with the heat of injustice, sweltering with the heat of oppression, will be transformed into an oasis of freedom and justice.
I have a dream that my four little children will one day live in a nation where they will not be judged by the color of their skin but by the content of their character.
I have a dream today.
I have a dream that one day, down in Alabama, with its vicious racists, with its governor having his lips dripping with the words of interposition and nullification; one day right there in Alabama, little black boys and black girls will be able to join hands with little white boys and white girls as sisters and brothers.
I have a dream today.
Les gjerne mer om Edvard Munch og Martin Luther King Jr her:

 

Copyright Ken Roger Olberg
Februar 2024
Noe som kan være en utfordring ved å sette seg et mål, er faktisk å måtte gjennomføre det. Selv har jeg ADHD, og det er ikke din beste venn når det gjelder og ha struktur i livet. Verken i skolearbeid, jobb eller ved fritid. Det er en liten, indre kamp. Men i de siste ti årene av livet mitt har det skjedd noen forandringer. Sakte, men sikkert, har jeg klart å få til en mer organisert og oversiktlig hverdag, Noe jeg blant annet kan takke min fantastiske samboer for. Monica har vært min støtte og pådriver helt siden vi møttes, for snart ti år siden. Sammen har vi vært på en reise i livet igjennom tykt og tynt. Og det er jeg veldig takknemlig for. En del av reisen startet for alvor i 2016. Da ble vi samboere for første gang, og flyttet til Tjodalyng i Larvik kommune. Jeg hadde akkurat fått vite at jeg hadde kommet inn på Bilder Nordic School of Photography i Oslo.
Det ble daglig pendling Larvik/Oslo fra den dagen. Jeg gledet meg veldig til å ta fatt på skolebenken igjen, til tross for at jeg aldri har sett på meg selv som et «skolelys». Men det var annerledes nå.  Jeg kunne endelig lære mer om min store lidenskap i livet. Alt som handlet om å fotografere. Og mer til.
Før jeg begynte på Bilder Nordic School of Photography hadde jeg allerede femten års erfaring innen foto. Så jeg eide nok en viss kontroll på det jeg drev med. Likevel føltes det som at noe vesentlig manglet. Som at fotograferingen min ikke hadde noen stemme. Jeg elsket å finne på kreative løsninger, og tok bilder av alt mulig. Men det ble en slags evig leting etter en retning eller et bestemt mål. Jeg stilte meg til slutt spørsmålet «Hva vil jeg med fotograferingen?».
I den første tiden på Bilder Nordic forstod jeg raskt min fordel ved å allerede ha læren om det tekniske på plass. Så for meg var mange av oppgavene relativt enkle. Det første året besto mest om å lære seg ulike sjangere, og ikke minst lese om fotohistorie for å forstå utviklingen av selve fotografiet. Vi lærte om dokumentar foto, redaksjonelt fotografi, og ikke minst contemporary photography. Sistnevnte heter på «godt norsk» samtidsfotografering. Særlig læren om hvordan bygge opp en narrativ (fortelling) i fotograferingen, ga meg en veldig god forståelse på hva fotografering egentlig handlet om. Jeg hadde jo selvsagt hørt frasen «Et bilde forteller tusen ord» Et utrykk jeg tidligere så på som litt naivt. Men i dag ser jeg det derimot helt treffende. Jeg liker å leke med en artig tanke. En slags sammenligning om det å ikke ha lært seg alfabetet fullstendig. Inntil jeg begynte på Bilder Nordic. Jeg fotograferte på en måte «litt A der», og «litt F» der uten at det hadde noen sammenheng. At man ikke hadde lært å sette sammen bokstaver til ord, og bildene bare endte som en haug med bokstaver i kaos. Bilder Nordic lærte meg å forstå hva bilder kan være. Og bokstavene utviklet seg til ord.  Det å eie sitt eget narrativ er i dag veldig viktig for meg. 
Bildet ovenfor er plukket ut fra et av bildene jeg sendte inn til opptaksprøven, for å komme inn på Bilder Nordic. Det er ikke sikkert alle klarer å tyde bildets innhold. Men jeg fotograferte en undulat hos dyrebutikken Buddy I Sandefjord. Jeg fikk en vennlig tillatelse til å fotografere fuglene, av en noe forundret ansatt, midt i åpningstid. Det varte noen timer, da man ikke ønsket å stresse fuglene for mye. Fornøyd med resultatene, forlot jeg til slutt mine små fuglevenner. En stor takk til Buddy.

Copyright Ken Roger Olberg
Januar 2024
Vi er nå over i et nytt år og de fleste av oss har tatt fatt på den første arbeidsdagen i det nye året. Det samme var det for meg. Etter en god ukes ferie var jeg tilbake på jobb hos foto.no. En jobb som jeg elsker. Jeg pendler tur/retur Sandefjord – Oslo hver dag.  Togturen tar cirka 1,5 time hver vei. Det vil si at jeg er så heldig å ha 3 timer med kvalitetstid som jeg bruker til å høre musikk, lese og se på dokumentarer. Det meste handler om fotografering. Jeg får også veldig god tid til å filosofere over mine egne fotoprosjekter. Både nystartede og videre fortsettelse av gamle prosjekter. I denne utgaven av «The White Room« ønsker jeg å dele et av mine pågående langtidsprosjekt med dere.
I mitt fotoprosjekt «Å» vil jeg ta dere med på en visuell reise får å belyse noen utfordringer som moderne jordbruk har med for eksempel plastikk, kunstgjødsel og andre næringsstoffer og deres påvirkning på vårt maritime miljø.
I samspillet mellom natur og mennesker, er det en problemstilling med tilførsel av næringsstoffer fra landbruk og næringsvirksomhet. Det er også høye konsentrasjoner av plast i jorden som vi bruker for å dyrke mat. Vi liker å tenke på jordbruket vårt som noe som er naturlig og problemfritt. Sannheten er at jordbruket vårt gir store utfordringer, da vi må tilføre mye kunstgjødsel og næringsstoffer får å kunne dyrke mat.
Avrenningen fra jordbruket går ut i elver som igjen fører ut i havet. Kunstgjødsel og næringsstoffene fører til økt algeoppblomstring og en sakte død for maritimt liv i innsjøer og hav. En slik sakte død skjer i Oslofjorden. Det som er skremmende, er at ved maritim død syntes det ikke så godt siden det ikke synes på overflaten. Mennesker vil først begynne å forstå døden når fiskene og ellers maritimt liv forsvinner.
I mitt fotoprosjekt vil jeg utforske, å gi betrakter en følelse av at naturen er noe som er skjørt og sårbart. Ikke minst når vi mennesker løser et problem, ved å skape et annet.
I min fremgangsmåte i fotoprosjektet har jeg fotografert landskap og planter rundt dyrket mark i mitt nærområde. Jeg har så printet ut fotografiene. Deretter har jeg hentet og plassert ekte jord fra jordene og tilsatt sjøvann fra utløpet av elven, og latt det tørke. Jeg har så fjernet jord og avfotografert printen på nytt igjen. Jeg har deretter lagt den originale digitale filen over og slått de sammen. Mitt ønske med denne tilnærmingen er å tenke i flere dimensjoner. Og forsøke å skape et utrykk for at vi mennesker påvirker vårt nærområde på en måte som ikke alltid er lett å oppdage.
Det er et norsk ordtak som heter «Mange bekker små gjør en stor Å». Eller at «Alle bekker blir til èn stor elv». Noen mennesker ser ikke på «litt» forurensing som noe problem, men glemmer at mange bekker små blir til en stor Å.
Når det gjelder «The White Room» fremover i tid, har jeg som mål å legge ut noe nytt minimum èn gang i måneden. Kom gjerne med tips. Har du spørsmål angående dette prosjektet, eller om fotografering generelt, er det bare å sende meg en melding.
Se gjerne resten av prosjektet mitt her:

Copyright William Anders/Nasa
Desember 2023
4 søndag i advent og JULAFTEN
Tenk dere en verden uten fotografi? Det er vanskelig å se for seg. Er det ikke? Å måtte forklare kun med ord om ting et menneske aldri har sett før, kan være en utfordring. Man foretrekker helt klart den ekte gjengivelsen i form av foto. Jeg lurer på hvordan mennesker forsøkte å gi en fremstilling av jordkloden, før det faktisk ble fotografert. Som en planet sett oven ifra. Det ble jo bare en gjetning, av ting vi aldri før hadde sett. Fotografiet fortalte oss etter hvert alt. Både i detaljer, fasong og etter hvert farger. Det er med på å gi oss en felles forståelse om noe. En slags kollektiv hukommelse.
Jeg har funnet fram et fotografi som fascinerer meg veldig. Nemlig bildet av jorden tatt av astronauten William Anders under NASA Apollo 8 romferden som skjedde 21-27 desember i 1968. Dette bildet fikk mange mennesker til å forstå at jorden er en liten og sårbar plass. Et felles hjem som vi mennesker må forvalte på en bærekraftig og etisk måte. På grunn av at nysgjerrighet og oppdagerlyst ligger naturlig for oss mennesker, har vi kommet der vi er i dag. Deriblant vår stadig voksende teknologi og mange reiser til verdensrommet.
Når jeg ser på dette fantastiske bildet av jorda, tenker jeg på John Lennons sang, Imagine, og deler av teksten i sangen. Jeg husker veldig godt når han døde i desember 1980. De spilte da sangen Imagine på radio hele tiden, og jeg husker jeg spurte mamma om hva som hadde skjedd. Mamma sa at det var en veldig kjent og berømt artist som var død. Og det kunne jeg dermed forstå, da jeg syntes Imagine var den nydeligste sang jeg hadde hørt.
Dere som kjenner meg, vet at jeg ikke er religiøs. Religion inneholder for mange sterke og vrangstilte meninger. Men det betyr ikke at jeg ikke kan være åndelig. Det å finne indre ro, er vel noe alle mennesker strever etter. Det gjør i hvert fall jeg. Jeg velger å se jul og påsketid som en fin mulighet til selvransakelse, og forsøke å bli en bedre versjon av seg selv.
Jeg ønsker dere alle en flott jul, og legger ved deler av teksten til Imagine. Se på bildet, og tenk litt over teksten. Vi kan jo alltids håpe på at vi en dag kan bli en enda bedre menneskehet!

Imagine there's no countries
It isn't hard to do
Nothing to kill or die for
And no religion, too

(Lyric: John Lennon )
Les gjerne mer her :

Copyright Evan Darpino

Desember 2023
3 søndag i advent
Som jeg har nevnt tidligere, så er det fantastiske med å fotografere, det at du kan kombinere det med alle interessene dine. Jeg har hatt en lidenskap og interesse igjennom mange år, som ikke så mange vet om at jeg har eid. Den er muligens noe sær, og det var slik jeg faktisk ble kjent med samboeren min. Da hun hadde samme hobby. Jeg samler på mineraler. Både norske og utenlandske. I spennende farger, fasonger og krystaller. I en enestående matematisk oppbygging. Som barn samlet jeg steiner fra stranda, som de fleste andre barn. Men jeg ga meg liksom aldri, og ble stadig mer fascinert etter hvert som mineral -og fossilriket åpnet seg for meg. Rundt 13 års alderen meldte jeg meg inn i Vestfold Geologi forening. Samlerne der viste en slik entusiasme både innen mineralogien og geologiens verden, at man slukte faget rått som liten guttunge, på en helt annen måte enn hva jeg hadde gjort på skolen. De ble små skatter for meg. Mineralene kan både være sjeldne og vanlige, men like vakre. Enkelte har svært høye verdier og enkelte av mineralsamlerne levde kun av å finne og selge dette på markeder. 
Det har selvsagt variert litt hvor aktiv jeg har vært, innen dyrking av denne interessen, som deltagelse på foreningsmøter og messer, avhengig av hvor jeg har stått i livet mitt. Men jeg vet at jeg aldri vil slutte å samle. De siste tre årene har jeg nok ikke fått vært like engasjert som jeg ønsker, fordi jeg jobber hos foto.no som ligger i Oslo. Jeg pendler hver dag og har derfor ikke så mye fritid igjen til egne interesser. Når jeg ser et flott stykke fotografi av mineraler, minner det meg ofte om fotografen Evan Darpino. Hans måte å fotografere mineraler på er utrolig spennende og interessant. Det flotte mineral bilde jeg har lagt ved, er av typen Fluoritt, og kan oppstå i alle slags farger. Det jeg liker spesielt med Evan Darpino sine fotografier, er hans lek med lys og kreativitet. Måten han blander inn andre elementer og materialer på for å fremheve mineralets farger og former på. Uttrykke lekenhet, skjønnhet og fritt arbeid på, så betrakteren blir enda mer nysgjerrig.  Jeg har lovet meg selv at jeg skal begynne å fotografere mer mineralbilder i fremtiden.
Nå er det bare en uke til jul! Kos dere masse.
Sjekk gjerne mer av hans flott arbeid her:

Copyright Robert Capa
Desember 2023
2 søndag i advent
Da er jeg hjemme igjen fra ferien i Spania. Hver gang jeg er i Spania tenker jeg på den spanske borgerkrigen og det meget berømte bildet «The Falling Soldier», fotografert av Magnumfotografenes store sønn, Robert Capa i 1936. Det som gjør dette bildet så spesielt er at mange mener at bildet er arrangert. At den fallende mannen på bildet er en skuespiller og ikke en ekte soldat. Og det var veldig spektakulært og hevde på denne tiden, da et fotografi «aldri lyver». Sannheten er at et fotografi aldri noensinne har fortalt sannheten. Det er bare en myte og ønsketenkning. Det var faktisk veldig vanlig å fotografere arrangerte bilder på denne tiden, under den Spanske borgerkrigen fordi det ikke var så lett å få akkreditering for å reise til fronten hvor det foregikk harde kamphandlinger.
Man kan kanskje spørre seg om hvorfor jeg ønsker å skrive om akkurat dette. Det er fordi fotografering alltid har vært noe vi mennesker har oppfattet som sannhet. Manipulering av bilder har alltid eksistert. Det finnes ikke noen universell analog film eller digital sensor. Hvilken optikk og type kamera har også en påvirkning på bildet. Hva er sannheten mellom en 50 mm, 80 mm eller 200 mm? Ikke minst har det alltid vært fikset på bilder i form av lys og skygger.  Mye er utforsket og prøvd ut i både tradisjonelle analoge mørkerom og i digitale mørkerom. Det som vi tidligere brukte ukesvis på å lage i tradisjonelt mørkerom, kan vi i dag forenkle i digitale mørkerom. KI (kunstig intelligens) vil fra nå utfordre fotografiet i høy grad. Redigering av bilder ved bruk av KI vil føre til enda større tvil over fotografiets troverdighet. Alt vil bunne i om man har tillit til fotografen. Og hva man til slutt definerer som ekte.
For meg personlig er fotografiet et verktøy for å fortelle en historie, akkurat som en maler eller tegner. Jeg liker utrykkene fotograferingen kan formidle.  Og ikke minst fleksibiliteten fotografering gir oss til å skape. Uansett om det er av natur, mennesker, kunst eller vitenskap.
Dette ble nok en alvorlig fordypning i fotofilosofi fra min side.  Jeg lover at neste innlegg blir litt mer lystig og lett. Det nærmer seg jo tross alt jul. Og med det julegleder.
Ha en fin førjulstid!
Les gjerne mer om Robert Capa her:

Copyright Sebastian Salgado
Desember 2023
1 søndag I advent
I dag er det 1 søndag i advent. Jeg er for tiden i Spania hos besteforeldrene til min samboer.  Kurt og Gerd Inger bor fast i Alfaz DeL Pi.  Det har de gjort i snart 19 år og stortrives. De kjøpte feriehus for første gang i 1986 i den spanske byen Denia. Min samboer gikk i barnehagen der et år og føler Spania er hennes andre hjemsted. Vi pleier å reise hit en til to ganger i året, for å besøke besteforeldrene hennes. 
Spania er et land med en veldig lang og rik historie. Spania koloniserte store deler av datidens Amerika på jakt etter gull og misjonering av indianere, eller andre mennesker fra cirka rundt 1400 tallet. Og det minner meg om et fotografi av Sebastian Salgado. Ett bilde av mennesker som jobbet i en gullgruve I Brasil kalt Serra Pelada.  Det kunne minne om porten til helvete. For øvrig et helvete som bare vi mennesker kan skape.
Det får meg også til å filosofere over livet jeg lever i dag. Til tross en del motstand tidlig i livet mitt, har jeg landet med begge beina i bakken. Jeg føler meg trygg, ydmyk og sikker på meg selv. Jeg er utrolig heldig i forhold til mange andre mennesker i verden, som er nødt til å kjempe hver eneste dag for å overleve. Fotografiet av Sebastian Salgado er tatt i 1986. Det viser at menneskers smerter og lidelser ikke er noe som bare hører fortiden til. Vi er fortsatt i dag vitner til mange menneskers forferdelige lidelser rundt i verden.
Mine tanker går til ofrene i Ukrainia og Israel/Palestina konflikten.
Les gjerne mer om Sebastian Salgado her:

November 2023
Del 2
I en alder av straks 50 år, har jeg begynt å reflektere over det å bli eldre. Ordet eldre og ordet gammel gjør meg iblant litt usikker på hva jeg selv kan kalles. Hadde jeg møtt den 14 år gamle Ken Roger i døra i dag, hadde han trolig sagt; Shit, så gammel du har blitt!?  Likevel synes jeg alle 50 år gamle menn fotografert før 1970 ser eldgamle ut. Kan det være en trøst? Jeg er svært takknemlig for det kloke hodet som en gang sa at alder bare er et tall. Det er jo mye sannhet i det. Og hvordan helsa står til selvfølgelig.  I løpet av mine 50 år har jeg klart å samle mye minner. Både på godt og vondt.  Man sitter igjen med følelsen av et langt liv. Likevel føler jeg også at jeg har hele livet foran meg. For meg er det å fylle 50 år bare en ny begynnelse. Et nytt kapittel i livet mitt.
Som 15 åring var jeg så skråsikker på at jeg nå var blitt en voksen fyr, og at jeg eide nok kunnskap til hvordan jeg skulle leve mitt liv. Jeg er nok ikke eneste 14 åringen som har ment det opp igjennom. En umoden og naiv ungdom, som tok litt feil valg. Ah! Hadde jeg bare visst bedre … skulle jeg selvfølgelig  gjort alt jeg kunne for å tjene inn penger på å kjøpe et nytt kamera. Startet fotokarrieren allerede da. Ikke brukt opp konfirmasjonspengene på annet tull. Jeg mener å huske at kamerakjøp streifet hodet mitt et sekund eller to. Men det ble bare med drømmen gitt. Også skulle jeg selvfølgelig vært fotograf i militæret. Det hadde vært kult.
Det var først mye seinere i livet, I en alder av rundt 25 år at fotointeressen slo tilbake på meg.  Min kjære tante Liv jobbet hos Dysthe Foto i Sandefjord.. om butikken kanskje hadde et gammelt kamera liggende, som jeg kunne kjøpe for en billig penge.  Jeg var heldig og fikk meg et Canon-kompaktkamera.  Dermed ble min fotointeresse vekket til live igjen. Jeg hadde gleden av å fotografere med dette en stund, da jeg en dag kom over en Canon a1 med en FD 50 mm f 1.8 til en billig penge. Jeg hadde litt ekstra penger på bok og kjøpte dette umiddelbart. Noe jeg aldri har angret på i ettertid. Det var som om jeg var 14 år igjen. Alle gode minner og følelser fra den tiden strømmet tilbake igjen. All min fritid gikk deretter til å fotografere. Alt fra naturfoto, portretter og Stillife.
På gjensyn og takk for at du er med på min reise! Både som gammel og ung.


November 2023
Del 1
Velkommen til "The White Room"!  Et digitalt rom hvor jeg ønsker å dele mine tanker om fotografering. Alt i fra egne prosjekter, andre fotografer sine prosjekter, foto historie og kunst. 
Hvorfor har jeg kalt denne siden "The White Room" ? Alle som kjenner til fotografering har mest sannsynlig hørt om mørkerom ( Dark Room ) hvor fotografer, igjennom tidene, har fremkalt sine lysømfintlige negativer. Før den digitale tidsalder og den digitale fotograferingen. Til forskjell fra den analoge tidsalder ,hvor man var avhengig av å ha et mørkerom for å fremkalle negativene, trenger vi i dag kun en datamaskin. Analog fotografering er riktignok på nytt i medvind. Men det er den digitale fotograferingen som dominerer. 
Men nok om det. Her kommer litt om meg. Første gang jeg fikk interesse for fotografering var som 14 åring. Jeg valgte fotografering som valgfag på varden ungdomsskole i Sandefjord.  Det var utrolig spennende å få utdelt eget kamera. Jeg mener å huske at det var en Canon AE1, med en fast 50 mm. Vi fikk lov til å ta det med hjem i en periode. Etter å ha fotografert en rull med film, var det deretter inn i mørkerom for å oppleve magien som analog foto kan gi. Jeg syntes det var utrolig artig å se bildene mine sakte dukke frem. Magien fanget meg.  Jeg ønsket meg lenge et eget kamera etter denne opplevelsen. Men 14 åringer hadde som regel et stramt budsjett. Selv måtte jeg la det bli med drømmen for noen år. 
Dette var litt om meg. En gang i sin tid da jeg fortsatt var nyklekt. 
Hyggelig om dere fortsetter å følge meg.
Ønsker dere alle en fin tid fremover!

Back to Top